«Lev to ganger» er Costa Bravas turiststyres offisielle motto. Det de mener er at på Costa Brava trenger du ikke å gi avkall på én opplevelse for en annen; du kan få alt. Vi bestemte oss for å prøve det og leve to ganger i en uke.
Som golfere skulle vår første opplevelse selvfølgelig være golf. Vi har vært på Costa Brava før og spilt baner som Camiral (PGA Catalunya), Platja de Pals og Emporda, alle flotte baner nær Girona. Men hvis du reiser bare litt lenger nord, finner du to toppgolfresorts gjemt i fullt syn, Torremirona og Perelada, våre mål for denne turen.
Ankomst til Barcelona
I vår gruppe hadde vi deltakere fra hele Europa (og til og med en fra Australia), så dette, i kombinasjon med et lite bagasjemissøde, forsinket vår avreise fra Barcelona Airport, men når vi først kom i gang, gikk 90-minutters transporten til Torremirona knirkefritt. Da vi ankom klubbhuset, ble det raskt klart hva som skulle bli vår andre opplevelse denne uken: mat. En deilig lunsj arrangert av klubbsjef Kilian Archelaguet ble servert på klubbhusets terrasse med utsikt over banen og 10. og 18. greenen, med Pyreneene som bakteppe. For en utsikt!
Etter en lang lunsj og litt utpakking hadde vi fortsatt noen timer med dagslys, så vi dro selvfølgelig til driving rangen. Der møtte vi den lokale proffsen som tok seg tid til å analysere swingene våre én for én og ga nyttig veiledning i forberedelse til morgendagens golfrunde.
For å avrunde kvällen var det selvfølgelig mer mat. Torremirona har et utmerket klubbhus med rom for både uformell og mer formell middag, og vi ble traktert på en fin tremiddag.
Golf på Torremirona
Neste morgen våknet vi til en varm, solfylt dag, til tross for at det var nesten midt i november. Klimaet på Costa Brava er meget likt den franske riviera, perfekt for sen høst eller tidlig vårgolf.
Torremirona har en 18-hulls, par-72 bane, med første hull, et lett oppoverbakke par fire, som starter rett utenfor klubbhuset. Et fint, greit hull som gir deg en følelse av hva som kommer. En god følelse.
De første ni hullene starter litt oppoverbakke og blant trærne, inntil du kommer til et åpent område som begynner på hull fire. I dette åpne området finner du også det første vannet i form av en dam som omgir greenen på det korte par-tre 5. hullet, et meget fint men vanskelig lite hull. Vann er også i spill på hull seks og syv. Syv er et par fire med et tee-slag over vann og med flere bunkere i landingsområdet, fulgt av et approach over en grøft ned til en godt bevoktet green. Et meget fint hull.
De bakre ni starter rett under klubbhuset med et kort par-tre med litt vann ved greenen. Hovedvanskeligheten her er å vite at du er i full sikt fra alle golfernes våkne øyne som nyter mat eller drinker på klubbhusets terrasse.
Resten av hullene på de bakre ni spilles på relativt flatt terreng. Hullene er trekledd, men du kan vanligvis lett finne ballen din. Bunkringen er omfattende og gir mesteparten av vanskeligheten, dessverre noen ganger på grunn av dårlig vedlikehold. Greenene, på den andre siden, er godt vedlikeholdt og rettferdige, og roughen holdes fin og kort så det er sjelden et problem å finne ballen din skulle du avvike.
Alt i alt fant vi banen fornøyelig, en rimelig utfordring for golfere på alle nivåer. Verdt å spille flere ganger.
Etter golfrundan var det selvfølgelig tid for mer mat. Jeg trodde at etter gårdagens to store måltider ville jeg ikke ha plass til mer mat, men jeg tok feil. Torremirona overgikk seg selv igjen med enda en gourmetopplevelse.
Dali-museet
Glade og fornøyde etter golf og en lang lunsj dro vi til vår tredje opplevelse: Dali-museet i nærliggende Figueres, en rask 15-minutters kjøretur fra Torremirona Golf.
Da vi gikk inn på museet, føltes det som å tre inn i Salvador Dalís eget sinn. Allerede da vi nærmet oss bygningen, antydet den surrealistiske fasaden – kronet med gigantiske egg og gylne statuer – umiddelbart at dette ikke kom til å bli et vanlig museumsbesøk. Designet av Dalí i hjembyen sin, var rommet en gang et kommunalt teater, men han forvandlet det til en oppslukende utstilling av hans livsverk. Inne fant vi oss selv omringt av en stor samling malerier, skulpturer og merkelige installasjoner, hver og en som reflekterte Dalís ville fantasi og ekstraordinære ferdigheter.
Da vi gikk gjennom museet med guiden vår, kunne jeg ikke unngå å føle som om jeg beveget meg gjennom en drøm, hvor virkelighet og fantasi flyt sammen. Fra det berømte Mae West-rommet til Regntaxien, tilbød hvert hjørne en ny overraskelse og utfordret hvordan du ser på verden. Det er tydelig hvorfor Dalí-teatermuseet regnes som en av de største surrealistiske opplevelsene på planeten. Å besøke det føltes som en sjelden invitasjon inn i Dalís kreative univers, og etterlot meg med en dypere forståelse for kunsten hans – og hans vidunderlig bisarre måte å tenke på. Museet er et must om du er i området, selv om du ikke er en kunstentusiast. Dette museet er for alle.
Tilbake på Torremirona fulgte enda en gourmetmiddag. Alt dette snakket om mat kan høres repetitivt og kjedelig ut, men stol på meg, det er ingenting kjedelig med disse måltidene. De er hver og en et mesterverk, utenfor min evne som forfatter å beskrive.
Etter middag samlet vi oss rundt pianoet i klubbhussalongen. Vi var heldige å ha både en musiker og en talentfull sanger i gruppen vår. Ledet av de to stemte resten av oss i, nesten skremte bort en gruppe italienske golfere. Men alt endte bra, og vi gikk til sengs fornøyde og glade.
Morgen i Besalú
Neste dag forlot vi Torremirona om morgenen og dro til Besalú, en liten middelalderby i Garrotxa-regionen omtrent 15 minutter vest for Torremirona. Da vi nærmet oss, fanget steinbroen som strakk seg over elven øyet vårt. Det føltes som å gå tilbake i tid.
Vi bestemte oss for å utforske landsbyen til fots, starter med det jødiske kvartalet. De smale gatene og gamle steinbygningene gjorde det lett å forestille seg hvordan livet kunne ha vært for århundrer siden. Vi stoppet ved mikven (rituelt bad), som er en av de best bevarte i Spania. Det var interessant å se hvor mye av områdets historie som har blitt holdt intakt.
Etter det besøkte vi Sant Pere-kirken på hovedtorget. Kirken føltes enkel men imponerende, og det var fint å gå inn for et stille øyeblikk. Da vi kom ut, våknet torget – noen få mennesker drakk kaffe på nærliggende kafeer, og landsbyen kom langsomt til live.
Vi tilbrakte resten av morgenen med å vandre gatene, stoppet for å sjekke ut små butikker og skjulte hjørner. Det var ingen hastverk – bare en sjanse til å ta det hele inn. Før vi dro, tok vi en rask kaffe og nøt utsikten over broen en siste gang.
Besalú er et av de stedene som er lett å utforske uten en plan. Det er et flott sted for en avslappet morgen med gåing og innsuging av litt historie.
Videre til Perelada
Fra Besalú hadde vi enda en kort kjøretur over til Perelada, hvor vårt første stopp var vingården, deres restaurant El Celler 1923. Over lunsj fikk vi en flott bakgrunnshistorie om Perelada-familien av Vanessa Petit, kommunikasjonsdirektør i Group Perelada – og det er en interessant en, ikke bare om vin.
Perelada-slottet har en rik historie som går tilbake til 1300-tallet. Opprinnelig bygget av Rocabertí-viscount, har slottet gjennomgått forskjellige forvandlinger gjennom århundrene. I 1285 ble den opprinnelige festningen ødelagt under en konflikt med Frankrike, noe som førte til byggingen av det nåværende slottet utenfor bymurene.
I 1923 ble slottet kjøpt av Miguel Mateu Pla, som gjenopplivet dets vinmakingstradisjon og etablerte grunnlaget for det som skulle bli en anerkjent vingård. Han etablerte Vinos y Cavas Castillo Perelada, som integrerte moderne teknologi med tradisjonelle metoder for å lage viner som uttrykker de unike nyansene i Empordà-jorda og vinrankene.
Perelada-vingården kan skryte av en vinmakingstradisjon som går tilbake til minst 1300-tallet. Historiske dokumenter bevart i slottets bibliotek indikerer at karmelittermunker produserte vin i klosterkjellerene i den æraen, og forsynte Perelada County med viner laget fra lokale vingårder. Under påfølgende generasjoners forvaltning, spesielt Arturo Suqué og hans kone Carmen Mateu, gjennomgikk vingården betydelig transformasjon og internasjonalisering, og hevet Castillo Perelada til en av Spanias mest prestisjefylte vingårder. I mai 2022 avduket vingården en toppmoderne anlegg forpliktet til bærekraft og effektivitet.
I dag er Perelada-slottet ikke bare et symbol på regionens middelalderarv, men også et kulturelt knutepunkt, som arrangerer arrangementer som Perelada Castle Festival, en internasjonalt anerkjent kulturell begivenhet initiert av Arturo Suqué og hans kone Carmen Mateu. Slottets arkitektur, med sin befestede østfløy og to imponerende tårn, reflekterer dets historiske betydning og varige arv i Empordà-regionen. Slottskomplekset inkluderer en gotisk klostergård, et bibliotek som huser omtrent 80 000 bind, og et vinmuseum som viser historien til vinmakingen i regionen. Og dit dro vi for en tur etter å ha avsluttet lunsjen vår. Jeg lar bildene tale for seg selv i beskrivelsen av denne flotte turen, ikke gå glipp av den hvis du er i Perelada.
Etter å ha turnert slottet gikk vi tilbake til vingården for en guidet tur. Turen på Perelada-vingården var en opplevelse som perfekt blandet tradisjon med moderne design. Det nye anlegget, fullført i 2022, er elegant og blander seg rett inn i landskapet – et vakkert stykke arkitektur. Da vi gikk gjennom produksjonsområdene, var det tydelig hvor mye omtanke som går inn i hver del av prosessen. Fra vingårdene til fat-rommene, føltes alt presist og gjennomtenkt.
Et av høydepunktene var å se hvordan vingården balanserer innovasjon og bærekraft – det er den første i Europa som har oppnådd LEED® Gold-sertifisering, noe som virkelig synes i detaljene.
Turen endte i deres private smakerom, hvor vi smakte noen av deres beste viner. Stjernen i smakingen var Perelada 1923, absolutt den beste vinen jeg har smakt på lenge. Hvis du noen gang er i området, er Perelada-vingården definitivt verdt besøket – vinen, designet og historien kommer alle sammen på en måte som er vanskelig å slå.
Vi dro tilbake til klubbhuset og hotellet for litt avslapning, før vi deltok i enda en utmerket middag, denne gangen Menu Sentis på L’Olivera by Paco Pérez på hotellet.
Tid for golf
Etter en buffetfrokost på hotellet dro vi til driving rangen for å varme opp. Driving rangen er to-etasjes og gir deg et valg mellom dekket matter i tilfelle dårlig vær, eller en fin utsikt (og lengre drives) fra øverste dekk.
Peralada Golf Club har eksistert siden 1993, og selv om det ikke er den mest utfordrende banen i Catalonia, tilbyr den en morsom og fornøyelig runde med nok variasjon til å holde det interessant. Jeg gikk inn og forventet en flat layout, men banen viste seg å være moderat kupert, med myke skråninger som legger akkurat riktig mengde kompleksitet uten å være for krevende.
Det er noen minneverdige hull som skiller seg ut, og designet føles naturlig, flyter godt med landskapet. Fairwaysene er brede og tilgivende, noe som gjør det til en avslappet runde, men det er fortsatt nok farer og vanskelige greener til å holde deg fokusert.
Hull 2 (Par 4, 393 meter): Dette er det vanskeligste hullet på banen. Tee-slaget er tøft på grunn av et out-of-bounds område til venstre og en liten skog til høyre. Greenen er også beskyttet av to store bunkere, noe som gjør dette hullet til en ekte utfordring for alle spillere.
Hull 5 (Par 4, 360 meter): Et av de tøffeste hullene på banen. En dogleg til venstre og den ikoniske korkeiken som vokser midt på fairwayen krever at spillere tar et alt-eller-intet første slag. Greenen er beskyttet av en bunker til venstre.
Hull 9 (Par 3, 168 meter): Dette par 3 har en stor dam som omgir greenen til høyre og bak, med en bunker som forsvarer forsiden. Spillere må kanskje bruke et tre fra tee når regionens berømte Tramontana-vind blåser.
Hull 16 (Par 4, 384 meter): Et tøft par 4 med en hindring som løper langs hele venstre side av fairwayen, krysser den omtrent 80 meter fra greenen, og en stor dam mellom denne hindringen og greenen.
Hull 18 (Par 3, 214 meter): Det siste hullet presenterer en spektakulær tee plassert på en øy i en innsjø. Den brede greenen, med to meget aksentuerte plattformer, er beskyttet av to bunkere, som krever presisjon for å fullføre runden vellykket.
Vi fant baneforholdene være lignende som på Torremirona – litt tørre på steder, og bunkerne var harde og steinete – men totalt sett føltes Peralada litt mer polert. Hvis du leter etter en avslappet men engasjerende golfopplevelse, passer Peralada fint. Kombinasjonen av bølgende fairways, naturskjønne utsikter og noen få morsomme utfordringer gjør det til en hyggelig dag på banen.
Etter runden sammenlignet vi notater over en tapas-lunsj i klubbhuset. Med en fri ettermiddag dro jeg så til spaet for å friskes opp til middag. Hotellspaet er fullservice med alt du kunne spørre om, inkludert innendørs- og utendørsbasseng, en jacuzzi og badstu, og flere massasjerom.
Middag på slottet
For vår siste kveld i Perelada kledde vi oss opp og dro til slottsrestauranten for middag. Selv om vi allerede listet mat som en av våre Costa Brava-opplevelser, må middag på Perelada-slottet inkluderes som enda en opplevelse. Det er bare mat hevet til et annet nivå.
Middag på restauranten i Perelada-slottet var ikke bare et måltid – det var en opplevelse. Vi satt ned for en 13-retters middag, og fra første bit var det klart at dette var noe spesielt. Hver rett føltes som et kunstverk, blandet lokale ingredienser med kreative vendinger som holdt oss gjettende på hva som skulle komme neste.
Kvelden startet med noen få små biter – delikate, pakket med smak, og sammenparet med et sprøtt glass cava fra Perelada-vingården. Da rettene rullet ut, smakte vi alt fra fersk sjømat til rike, saktekotte kjøtt, hver enkelt nøye plassert og full av djerve men balanserte smaker. Et av høydepunktene var en signaturrett med trøffel som praktisk talt smeltet i munnen.
Da vi nådde desserten – som faktisk var en serie små, intrikate søtsaker – var vi helt fornøyde men ville fortsatt ha bare en bit til. Hele opplevelsen føltes intim og luksuriøs, med slottets varme, elegante atmosfære som la til magien.
Åh, jeg glemte nesten å nevne osten.
Hvis du noen gang befinner deg på Perelada, ikke hopp over middag på slottet. Det er mer enn bare fin middag – det er den typen måltid du husker lenge etter at det siste glasset vin er skjenket.
Bør du bestille en golftur til Costa Brava?
Så klarte vi å «leve to ganger»? Selv om vi ikke dro windsurfing, på ski eller fjellklatring, hadde vi en overraskende variasjon av opplevelser på denne korte turen til Costa Brava.
Å komme dit
Den beste måten å komme til Costa Brava på er å fly til Girona, men flygninger er begrenset. Det nest beste er Barcelona flyplass. Kjøretid til Costa Brava fra Barcelona er omtrent en og en halv time, avhengig av trafikk. Du kan leie en bil og kjøre selv, eller du kan få en transport. Golfklubber i området kan hjelpe deg med å ordne det som del av en golfpakke.
