Myrtle Beach – Golf Town, U.S.A.

Kaia Means Avatar
Kaia Means

Oversatt av KI

Det eneste jeg visste om Myrtle Beach før jeg kom dit for en ukes golf, var at proen min her i Norge har et feriehus der. I vintermånedene spiller han golf hver dag, så mye han bare orker. Hvorfor akkurat Myrtle Beach? «Det får du se selv», sa han.

Det finnes ikke så mange steder i verden der golfere som du og jeg får føle oss normale. I hvert fall så normale som det går an. Jeg husker første gang jeg kom til St Andrews i Skottland og undret meg over hvor selvsagt golfen var en del av hverdagen. På pubene var vegger og tak dekket av golfmemorabilia, og på stolene satt det plaketter tilegnet caddier som hadde gått på Old Course i mange år. Man kunne sitte og se på folk, og før eller siden gikk noen helt uanfektet forbi med golfbagen over skulderen på vei til første tee. Ingen løftet så mye som et øyenbryn. Det er en stemning som får deg til å føle deg hjemme.

Myrtle Beach i South Carolina er Golf Town, U.S.A., et sted der alle golfere i verden, uansett ferdigheter, bakgrunn, språk eller sosial status, kan finne et sted å dyrke lidenskapen sin. Allerede på veien fra flyplassen til hotellet vårt ved Grande Dunes så vi bevisene. Det er utallige blomsterprydede innkjørsler til ulike golfanlegg og kjempestore butikker i kjøpesentrene, ikke bare enorme Golfsmith og Dick’s Sporting Goods, men også en PGA Tour Superstore og en stor låvelignende bygning med et enkelt skilt over døren som sier alt: «Golf Shoes». Blinkende neonskilt reklamerer for en Robert Trent Jones-bane, Waterway Hills, der golferne parkerer ved Highway 17 og tar gondol med køllene over Intracoastal Waterway for å komme til klubbhuset og første tee.

Hundre baner

Med 100 baner å velge mellom i området, i alle prisklasser og på alle nivåer av eksklusivitet, kan det ta år før du føler at du har blitt skikkelig kjent med noen av dem.

Vil du ha rolige omgivelser med mye dyreliv, kan du prøve TPC Myrtle Beach, en bane tegnet av Tom Fazio i Murrells Inlet. Den ligger i en skog av høye furutrær, og her finnes ville kalkuner, hakkespetter og ekorn med buskete haler. Vi fikk høre at kalkunene var i parringstiden og at vi måtte passe oss fordi de kunne bli litt revirhevdende, men de brydde seg ikke om oss i det hele tatt.

Banen har en god blanding av lange og korte hull, med dype og vanskelige bunkere og mange vannhindre som fanger opp hvert feilslag. Anlegget var vertskap for Senior Tour Championship i 2000, da Tom Watson vant.

Vil du ha en golfopplevelse du aldri glemmer, bør du dra til Barefoot Golf Resort. Der finnes fire baner, tegnet av Davis Love III, Pete Dye, Greg Norman og Tom Fazio. Alle ble åpnet samme dag i april 2000.

Alle banene unntatt Dye Course deler ett klubbhus, og de tre banene stråler ut derfra i det vannrike landskapet. Vi spilte Love Course, som Golf Digest har rangert som den beste offentlige banen i Myrtle Beach, og det med god grunn.

Fairwayene er romslige, men greenene er godt forsvart av bunkere og mye vann. Davis Love III skal ha hentet inspirasjon til banen fra den berømte Pinehurst No. 2 i North Carolina. En overbevisende (gjenskapt) «ruin» av en plantasje setter stemningen rundt hull 4 til 6. Par og til og med birdier virker alltid fristende nær, men farene lurer i form av Intracoastal Waterway, lange, fingerformede bunkere og lumske greener som bringer deg tilbake til virkeligheten.

Grand Strands eldste baner

Vil du ha historie og tradisjon, er det nok av det på baner som Pine Lakes, «The Granddaddy» (åpnet i 1927), eller den berømte Dunes Golf & Beach Club, en nydelig Robert Trent Jones Sr.-bane fra 1948 som har vært vertskap for både seniortouren og U.S. Women’s Open.

Den mest berømte rekken av hull på Dunes Club kalles «Alligator Alley» og starter på ellevte hull. Høydepunktet er par 5-hullet nummer 13, «Waterloo», som går i en u-form rundt Lake Singleton. Det er et vakkert hull, som blir enda mer dramatisk av alligatorene (noen av dem store) som gjerne ligger og soler seg i fairwaykanten og forstyrrer deg når du skal slå innspillet.

Greenene var gode på alle banene vi spilte, særlig på Dunes Club, der de var harde og svært raske.

Myrtle Beach handler om golf, men også om det sosiale, om å gå på gode restauranter (prøv trendy Aspen Grille for en finere middag) og suge til seg stemningen. På den livlige New York Prime steakhouse fanget vi opp biter av samtalen ved nabobordet: «Alt sto og falt på puttingen hans», sa en av karene, mens en annen begynte å fortelle om et regelbrudd. Det er slike steder jeg liker.

Under den store pro-am-turneringen på Barefoot Resorts Dye Course, «Monday After the Masters», fikk jeg den samme sterke følelsen av fellesskap med golferne rundt meg. Den lokale helten Dustin Johnson hadde røket cuten i Masters, men tok det igjen ved å stille opp på MAM. På konserten om kvelden hentet den golfglade rockestjernen Darius Rucker (fra Hootie & the Blowfish) Dustin opp på scenen for å synge med på en countrylåt, og salen gikk helt amok. Tenk det, en golfer som ikke kan synge, og som likevel tar hele salen med storm! Dette er Myrtle Beach, der golfere også er mennesker. Og noen av dem er til og med rockestjerner.

Mer informasjon:

golfholiday.com
marinainnatgrandedunes.com
thedunesclub.net
tpcmyrtlebeach.com
barefootgolf.com
pinelakes.com

Denne artikkelen av Kaia Means ble opprinnelig publisert på engelsk på vårt søsternettsted Golf Travel Journal. Den er oversatt av KI.