Jeg må innlede denne anmeldelsen med å nevne at vårt besøk på Noria ikke startet særlig bra. «Hvem er dere, og hvorfor er dere her?» er ikke slik jeg er vant til å bli møtt når jeg besøker en golfklubb for å spille og anmelde den, men i dag var det åpenbart forvirring. Det triste var at når alt var oppklart ble ingen unnskyldninger tilbudt og servicen var alt annet enn høflig. Forhåpentligvis var dette bare en dårlig dag for klubbsjefen.
Noria er et ambisiøst forsøk på å smelte sammen tradisjonell marokkansk arkitektur med moderne golfbanedesign. Om det lykkes avhenger i stor grad av dine synspunkter på golftradisjoner. Er det greit å ha helt rektangulære greener? Kan vannhindre være marmorkledde rektangulære dammer med utarbeidede fontener? Eller er dette helligbrøde?
De åpnende hullene er ganske vanlige, men man legger raskt merke til en annen karakteristikk ved mange av hullene: hevede greener med fine avrenningsområder, men med overflater som er nesten helt flate. Med andre ord noen ganger vanskelige å treffe, men når du først er på greenen er putting «lett».
Tradisjonell vanning, komplett med et noria vannhjul på et av hullene, gir mange av banens egenskaper. Du ser det først på det andre hullet, igjen bak 3. greenen, men det kommer virkelig i spill fra og med signatur 8. hullet.
Mitt første inntrykk av dette hullet var at det lignet minigolf men i stor målestokk. Når du står på tee foran deg er en stor, rektangulær dam, fulgt av en grassoverflate, over hvilken ruver et tårn med en liten åpning nederst. Akkurat som 18. hullet på en minigolfbane, hvor du skal slå ballen gjennom den lille åpningen for å fullføre runden din.
Dette er selvfølgelig ikke hvordan hullet spilles. Den rektangulære grassoverflaten etter den rektangulære dammen er den to-nivå greenen, med en dal mellom nivåene som gjør putten din følsom hvis flagget er bak på greenen.
Hvordan du føler om dette hullet bestemmer i stor grad hvordan du føler om hele banen. Kan en skikkelig golfbane ha rektangulære dammer og rektangulære greener? Personlig fant jeg det interessant og noen ganger arkitektonisk tiltrekkende, men forstyrrende for golfopplevelsen. Men det er smak og behag.
Den geometriske stilen fortsetter på 9. hullet, et nedover par fire som tar deg tilbake mot klubbhuset. Til høyre for fairwayen er en vanningskanal, og fairwayen heller til høyre, noe som gjør det avgjørende at du plasserer tee-skuddet ditt med forsiktighet. Rundt den helt rektangulære greenen ender kanalen i en annen rektangulær dam, som separerer 9. fra 18. hullet. Bakteppet til dette scenarioet er det to-etasjes moderne klubbhuset med en enorm, lerretsbaldakin ment å minne deg om et berbertelt. Igjen, arkitektonisk imponerende, men er det golf?
Siden vi besøkte om vinteren var noen av gressene i dvale. Fairwayene var grønne, men en merkelig, lysegrønn farge vi ikke så på noen andre baner i Marrakech, og de var svært harde. Semi-roughen, på den andre siden, var gul og hadde konsistensen av stålull. Ballen hvilte ofte på toppen av gresset, en centimeter eller to over den harde overflaten. Spillbar, men krevde uvanlige skotteknikker.
Banen er ganske ny, og når den modnes litt kan fairwayene forbedres. Når flere trær vokser på eiendommen kan de geometriske egenskapene bli mindre fremtredende. Inntil da vil jeg bare anbefale denne banen hvis du er nysgjerrig på arkitektur.
