Tøffe tider for «gamle» klubber

Bo Sjosten Avatar
Bo Sjosten

Oversatt av KI

I dag dro vi til en av de «eldre» golfklubbene i Marrakech, Amelkis Golf Club, som åpnet i 1995. En evighet siden, målt i Marrakechs golftid.

Jeg spilte Amelkis første gang i 2009 og likte den ganske godt. Da skrev jeg at den minnet om en «Florida-bane», mest på grunn av den litt kunstige landskapsarkitekturen og de mange dammene og innsjøene. Og kanskje fordi jeg visste at banearkitekten var amerikaner, Cabell Robinson. Nå som jeg kom tilbake etter sju år, var jeg svært spent på hvordan banen hadde klart seg mot all den nye konkurransen i Marrakech.

Amelkis har tre nihullssløyfer: rød, grønn og blå. Kombinasjonen blå-rød er de opprinnelige 18 hullene, mens den grønne sløyfen er ganske ny og ikke helt ferdig utvokst. Ytterligere ni hull er planlagt og skal bygges «når markedet er bedre», ifølge banearkitekt Cabell Robinson.

Jeg likte banen også denne gangen. Vi spilte den opprinnelige blå-røde kombinasjonen, og banen var stort sett som jeg husket den. Den er svært lett tilgjengelig og passer for spillere på alle nivåer. Med rundt 5800 meter fra klubbtee er den verken lang eller kort. En bogeyspiller kan en god dag nå de fleste greenene på regulation.

Her er det mange bunkere og sandområder og en god del dammer og små innsjøer, som bidrar til banens skjønnhet. Banen er helt omgitt av villaer, men den har vokst seg så moden at de fleste husene skjules av palmer eller hibiskusbusker, noe man ikke kan si om boligområdene rundt mange av de andre banene i området.

Det finnes egentlig ingen dårlige hull, men heller ikke så mange spektakulære. Ett hull skiller seg likevel ut: sjette hull på den røde sløyfen, hull 15 hvis du spiller den opprinnelige banen.

Hullet er et par 5 med blindt utslag, og det skifter helt karakter når du kommer opp til ballen på toppen av en liten kolle. Hullet svinger svakt mot høyre, med en liten innsjø til venstre. Langs sjøen ligger en svært lang bunker og et sandområde. Det er bra, for det stopper ofte ballen før den ruller ut i sjøen. På den andre siden av sjøen ligger en vakker eiendom som eies av Liliane Bettencourt, kjent fra skjønnhetsselskapet L’Oréal. En herregård i to bygninger, der strandvillaen ligger ut mot sjøen. Med den utsikten håper jeg virkelig at hun spiller golf.

Hullet svinger så rundt sjøen og ender ved en green ved vannet, omkranset av mange bunkere. Uten tvil banens signaturhull.

Klubbhuset er hyggelig innredet, med en terrasse med utsikt over en liten dam og attende green. En nydelig utsikt mens man nyter noe forfriskende etter golfen.

Men alt er ikke perfekt på Amelkis. Man merker at tidene blir tøffere med all den nye konkurransen. Vedlikeholdet hadde sakket litt akterut, med kraftig blekede hullskilt, utydelige klippekanter på fairwayene, noe dårlig stelt gress og noen andre småting. Ingenting katastrofalt, men det var tydelig at ikke alt var som det skulle.

Følelsen ble forsterket av at prisene på Amelkis hadde gått opp, og det meste var litt dyrere, til og med dyrere enn på et langt mer eksklusivt anlegg som Assoufid. Fem euro (rundt 50 kroner) for en enkel golftralle, en euro mer for en øl, småting av den sorten. Ingenting som ruinerer deg, men unødvendig. Skal Amelkis blomstre igjen, må prisene stå i forhold til kvaliteten.

Er Amelkis med i golfpakken din, så nyt banen for all del, du kommer til å ha det fint. Men velger du baner selv og betaler for hver runde, finnes det bedre alternativer.

Denne artikkelen av Bo Sjösten ble opprinnelig publisert på engelsk på vårt søsternettsted Golf Travel Journal. Den er oversatt av KI.