
Noria – marokkansk arkitektur møter golf

Oversatt av KI
Jeg må begynne denne anmeldelsen med å fortelle at besøket vårt på Noria ikke fikk noen god start. «Hvem er dere, og hva gjør dere her?» er ikke slik jeg pleier å bli tatt imot når jeg besøker en golfklubb for å spille og anmelde banen, men denne dagen hadde det tydeligvis oppstått en misforståelse. Det triste var at ingen ba om unnskyldning da alt var oppklart, og servicen var alt annet enn høflig. Forhåpentligvis hadde klubbsjefen bare en dårlig dag.
Noria er et ambisiøst forsøk på å forene tradisjonell marokkansk arkitektur med moderne banedesign. Om det lykkes, avhenger i stor grad av hvordan du ser på golfens tradisjoner. Er det greit med helt rektangulære greener? Kan vannhindre være marmorkledde rektangulære dammer med påkostede fontener? Eller er det helligbrøde?
De første hullene er ganske vanlige, men snart legger man merke til et annet kjennetegn ved mange av hullene: forhøyede greener med fine avrenningsområder rundt, men med puttflater som er nesten helt flate. De kan altså noen ganger være vanskelige å treffe, men vel inne på greenen er puttingen «lett».

Tradisjonell vanning, med en noria, et vannhjul, på et av hullene, preger mye av banen. Du ser den først på andre hull og igjen bak tredje green, men for alvor i spill kommer den fra signaturhullet, nummer åtte.
Mitt første inntrykk av hullet var at det minnet om minigolf, bare i kjempeformat. Når du står på tee, har du foran deg en stor, rektangulær dam, deretter en gressflate, og over den rager et tårn med en liten åpning nederst. Akkurat som attende hull på en minigolfbane, der du skal slå ballen gjennom den lille åpningen for å avslutte runden.
Slik spilles selvfølgelig ikke hullet. Den rektangulære gressflaten etter den rektangulære dammen er greenen, som har to nivåer med en forsenkning imellom, så puttingen blir delikat hvis flagget står helt bakerst.
Hva du synes om dette hullet, avgjør i stor grad hva du synes om hele banen. Kan en skikkelig golfbane ha rektangulære dammer og rektangulære greener? Selv syntes jeg det var interessant og tidvis arkitektonisk fristende, men at det trakk ned golfopplevelsen. Men smaken er som baken.

Den geometriske stilen fortsetter på niende, et par 4 i nedoverbakke som tar deg tilbake mot klubbhuset. Til høyre for fairwayen går en vanningskanal, og fairwayen heller mot høyre, så det er viktig å plassere utslaget med omhu. Ved den helt rektangulære greenen ender kanalen i enda en rektangulær dam, som skiller niende fra attende hull. I bakgrunnen ligger det moderne klubbhuset i to etasjer, med et enormt tak av seilduk som skal minne om et berbertelt. Igjen arkitektonisk imponerende, men er det golf?

Siden vi var der om vinteren, var noe av gresset i dvale. Fairwayene var grønne, men i en merkelig, lysegrønn nyanse vi ikke så på noen annen bane i Marrakech, og de var svært harde. Semiroughen var derimot gul og føltes som stålull. Ballen lå ofte oppå gresset, en centimeter eller to over den harde bakken. Spillbart, men det krevde uvanlige slagteknikker.
Banen er ganske ny, og når den har modnet litt, kan fairwayene bli bedre. Når flere trær har vokst opp, kan de geometriske innslagene bli mindre fremtredende. Inntil da vil jeg bare anbefale banen for dem som er nysgjerrige på arkitektur.
Denne artikkelen av Bo Sjösten ble opprinnelig publisert på engelsk på vårt søsternettsted Golf Travel Journal. Den er oversatt av KI.


