Enniscrone Golf Club – Et sanddyneparadis

Bo Sjosten

Oversatt av KI

Etter hviledagen styrer vi igjen kursen mot kysten, og Wild Atlantic Way tar oss ned til Enniscrone ved munningen av Killala Bay. Enniscrone Golf Club ligger på en liten halvøy som stikker ut akkurat der bukten munner ut i Atlanterhavet. En mer perfekt beliggenhet for en linksbane er vanskelig å tenke seg.

Enniscrone Golf Club er hundre år gammel, men det var først på 1970-tallet at banen fikk sin nåværende form, da Eddie Hackett kom og pusset på, ja, litt av hvert. Resultatet ble mildt sagt imponerende. Hackett endret traseen og la nye hull gjennom de minst like imponerende sanddynene, blant de høyeste i hele Irland. Klubben lå fortsatt litt avsides og var ganske ukjent, men på 1990-tallet fikk den mer oppmerksomhet og flere besøkende. Den bedre økonomien gjorde at man kunne hente inn enda en kjent banearkitekt, Donald Steel, som utvidet banen med seks magiske hull til blant sanddynene og bygde en fin nihullsbane av hullene som hadde «blitt til overs».

Vi kommer til Enniscrone akkurat i tide til starttiden vår og går rett ut på banen, som begynner på enga rett foran klubbhuset. Utslaget går på flat mark, men allerede på innspillet får vi en forsmak på hva som venter. Greenen ligger oppe til høyre, helt omgitt av sanddyner bortsett fra en liten åpning der vi må lirke oss inn. Utfordringen har begynt.

De neste tre hullene, par 5-3-5, går gjennom sanddynene, og vi må studere baneguiden nøye for å forstå hvor vi skal sikte. Heldigvis har vi med oss en lokal spiller som kan hjelpe oss med linjene. Det blir raskt tydelig at riktig spillestrategi er langt viktigere enn rå styrke på denne banen.

En rekke hull midt i runden spilles på litt flatere terreng. Jeg har spilt banen én gang før og husket disse hullene som litt kjedelige, men denne gangen endrer jeg mening, de er virkelig gode de også. Spesielt 9, 10 og 11, som spilles langs vannet på sørsiden av halvøya, med utsikt mot de fortsatt snødekte fjelltoppene i sør. Flere av disse hullene har opphøyde, svært vanskelige, harde linksgreener. Igjen kommer den lokale guiden vår til nytte og advarer oss mot linjer vi bør unngå.

Vi har sakte men sikkert klatret oppover, og på hull 11 og 12 går vi for alvor inn blant sanddynene igjen. Hull tolv har et blindt utslag og et innspill til en green med en kløft foran og sanddyner på de tre andre sidene, så vakkert som det kan få blitt. Hull tretten spilles fra stor høyde og er en dogleg høyre. Man ser ikke greenen fra tee, men den langtslående kan nå green på utslaget. Høres det farlig ut? Hvordan vet man når gruppen foran har gått av en green man ikke ser? Problemet er løst med et «trafikklys» som styres automatisk av sensorer som registrerer når man forlater tee, og når man forlater green på vei til neste hull. Genialt, og et av de mest spennende hullene på banen for den bedre spilleren.

Hull 14, en lang par 5 i oppoverbakke, tar oss på tvers av halvøya til nordsiden. Her finner vi de aller vakreste hullene, 15, 16 og 17, som alle spilles mellom sanddynene langs vannet. Utsikten fra 17. tee tilbake mot hull 16 er magisk og kanskje den mest fotograferte utsikten på hele banen.

Etter lunsj i klubbhuset låner jeg en golfbil og tar med meg kameraet ut på banen. Jeg kjører rundt mellom hullene, fotograferer og bare nyter. For en bane, for et fantastisk sted.