Linksgolf på den grønne øya
Oversatt av KI
Den grønne øya vi snakker om i overskriften, er selvsagt Irland. Hva kan være grønnere enn Irland, og hvilket landskap kan være mer skapt for golf? Vi drar til den nordvestlige, litt mer vindfulle delen av øya for å utforske en rekke linksbaner.
Det er kort vei til golfparadiset. Vi reiser hjemmefra en tidlig morgen i mai, og etter en kort flytur og en kaffepause på flyplassen i Dublin tar vi motorveien nordover. De store veiene i Irland holder i dag høy kvalitet, og øya er, i hvert fall med skandinaviske mål, ganske kompakt. Det tar oss bare noen timer å nå dagens første mål, Castlerock Golf Club langs Causeway-kysten i Nord-Irland. Selv om dette er dagens tredje land, er vi fremme akkurat i tide til lunsj.
Det er søndag, og restauranten i klubbhuset er fullpakket med både golfere og bygdefolk som spiser en tradisjonell søndagsbrunsj, men de ordner raskt et bord til oss, og vi forsyner oss fra buffeten, der det skjæres kjøtt fra solide steker. Godsaker for sultne golfere.
Etter å ha latt maten synke litt er det på tide å ta fatt på banen. Det finnes to baner å velge mellom, Mussenden og Bann. Mussenden er en 18-hulls mesterskapslinks, mens Bann er en nihullsbane som heller ikke er å forakte. Vi velger Mussenden.
Mussenden ble åpnet allerede i 1901 som en nihullsbane, men ble raskt utvidet til 18 hull. Det var den skotske køllemakeren Ben Sayers som fikk oppdraget, og han la lista høyt og ville skape en bane på høyde med datidens store baner som Troon og North Berwick. Han lyktes over all forventning og skapte en fantastisk linksopplevelse blant sanddynene langs Causeway-kysten.
Gjennom årene har banen blitt oppdatert av blant andre Harry Colt, og sist av Martin Hawtree i årene 2017–2020. Banen har blitt modernisert, særlig greener og bunkere, i tillegg til noen små endringer i traseen.
Allerede på første hull forstår man at dette ikke er en bane å leke med. Utslaget går nedover og ser ikke spesielt vanskelig ut. Men banen er, som linksbaner ofte er, steinhard. Ballen spretter litt som den vil og havner i kanten av roughen. Roughen suger kraften ut av andreslaget, som ikke helt orker frem til greenen oppe til høyre. En historie som skulle gjenta seg.
De nye greenområdene er store og godt bunkret. Vi fant greenene i god stand og puttet som vanlig et godt stykke forbi hullet før vi vente oss til de raske linksgreenene, helt annerledes enn vårgreenene hjemme i Skandinavia i mai.
Hull tre, fire og fem går langs jernbanesporet. Alle hullene på banen har navn, som «Railway», «Corner» og «Summit». Hull fire, banens mest berømte hull, heter «Leg O’Mutton». Hva man tenkte her, har jeg litt vanskelig for å forestille meg, men et fint hull er det. Et par 3-hull på 200 yards (rundt 183 meter) til en opphøyd green er vanskelig nok. Med jernbanen til venstre og en burn (irsk for bekk) som slynger seg på kryss og tvers, er det dessuten lett å bli distrahert og miste konsentrasjonen.
Fra og med hull seks, en par 4 der burnen vi så på hull fire fortsetter, lumskt skjult rett foran greenen, snur banen hjemover mot klubbhuset. Helt tilbake kommer vi likevel ikke etter hull ni.
På siste ni kommer vi tidvis opp på ganske høye sanddyner med eventyrlig utsikt over omgivelsene og havet. Etter den fine par 5-en «Homewards» og det korte, men i vinden lumske sekstende hullet, når vi toppen av banen og kan nyte utsikten.
Det siste hullet er en par 4, dogleg høyre. Utslaget går nedover mot et romslig landingsområde. Andreslaget går bratt oppover mot klubbhuset. Jeg måler med laserkikkerten. 129 meter til flagget, 138 meter til det store panoramavinduet i klubbhusrestauranten. Restauranten er fortsatt full av nysgjerrige gjester, og det gjør ikke nervene roligere. Det hele ender likevel godt, selv om en lip-out frarøver meg birdien, men publikum virker fornøyd likevel. Mest fornøyd av alle er nok jeg, etter å ha fått oppleve en nydelig golfdag.
Etter en, synes jeg selv, svært velfortjent Guinness i baren i klubbhuset drar vi til nattens herberge, Bishops Gate Hotel i Derry. Middagen overgår forventningene våre med god margin, og når vi går gjennom golfdagen, blir vi enige om at også golfen var bedre enn ventet. Vi fristes av den glade irske musikken i baren, men det får bli en annen kveld. Det har vært en lang dag.
Alla inlägg i serien från Irland
Denne artikkelen av Bo Sjösten ble opprinnelig publisert på svensk på vårt søsternettsted Golfjournalen.se. Den er oversatt av KI.
