Det er ikke så enkelt for europeere å skjønne golf i Thailand fra første stund. Spesielt når innvielsen er å bli satt opp i en femmerball. Men golfen i Thailand er litt annerledes, heldigvis! Variasjon er jo livets krydder.
– Ta det med ro. Slapp av. Dette er Thailand.
Det er dette jeg får høre fra en dansk medspiller når jeg viser frem spillelistene for en turnering under Thailand Golf Travel Market. Jeg er blitt satt opp i en femmerball. ‘Dette er ikke golf!’ tenker jeg, helt forferdet. Dansken synes å ikke la seg vippe av pinnen der vi venter på å slå ut i den klamme monsoon-varmen. Han bestiller et par Singha øl til oss i klubbhuset på Palm Hills utenfor Hua Hin, tre timers kjøretur sørover fra Bangkok.
Han forsikrer meg om at alt kommer til å gå bra. Thaiene har ‘halfway house’ hvert tredje hull, og der er det mer Singha. Vi befinner oss langt fra effektivitetsbevisste Skandinavia. Det er bare å flyte medstrøms her. Og på kvelden kan vi ta massasje for å løse opp alle stress- og golfrelaterte muskelknuter.
Jeg ser ned i ølglasset – og der ligger det helt tydelig noen ganske store isbiter. I ølet. Ja, thaiene gjør alt på sin egen måte. Det verste av alt: øl med isbiter smaker godt! I Thailand gjør det det. Og etter en uke med golf i Smilets Land kan jeg litt mer både om thaigolf, thaimat, thaitrafikk og Singha øl med isbiter.
Caddier for alle
Thailand er Asias aller fremste golfdestinasjon, der i alt 280 baner har god plass til alle besøkende – spesielt når de gjerne tar i mot femmerballer. Det første du må bli vant til er caddier. De er obligatoriske, og nesten alltid kvinner. Det er variabelt hvor mye hjelp du får fra dem. Mange er kløppere på å lese putter – spesielt de eldste kvinnene (bestemor = bra). Men hvis du får en ung og urutinert caddie risikerer du at de enten gir deg feilinformasjon, eller kan så lite engelsk at de ikke får kommunisert med deg. De fleste kan det enkleste, som for eksempel ‘aim ka pa!’ (aim cart path).
I verste fall kan de være en smule umotiverte. Jeg fikk ‘inside-info’ fra en belgier som bor i Thailand – han sa at de vakreste caddiene er så populære at noen av dem kan velge og vrake i kunder. Hvis du sier du gjerne vi gå banen i stedet for å kjøre, kan det hende de vakreste takker nei til bære-oppdraget og du må videre til neste caddie i køen.
Caddiene har som oftest veldig korte navn – mine hadde navn som Nuch, Na, Ten og Noi. Jeg trodde de gjorde sine lange navn korte slik at utlendinger kunne uttale dem. Men grunnen til de korte navnene er noe helt annet. På thai bruker man ikke ordet ‘jeg’ blir jeg fortalt. Dermed må alle ha et forkortet navn som de bruker hver gang de skal si noe om seg selv. Det blir for langt i dagliglivet å si ‘Siriporn vil ha papayasalat.’
Hvis du finner en caddie du liker, kan du be om at hun er caddie for deg neste gang du spiller (husk å notere både navn og caddie-nummeret som alle har på uniformen). Med mindre du har ringt inn på forhånd, må du bare ta den caddien som er ‘din’ i rekkefølgen – det er ikke lov å velge og vrake der og da. Basis-pris for caddie i tillegg til greenfee og golfbil er 300 baht, cirka 70 kr – men hvis du er fornøyd kan du gjerne gi dem 400-500 baht.
Femballer og seksballer
Så var det tilbake til disse femballene, da. Thaiene er et sosialt folkeferd. Jo mere vi er sammen, tenker de. Sånne gammeldagse europeiske regler om at det bare skal være fire i ballen passer ikke alltid for dem. Så man kan gjerne komme borti en femmerball – eller til og med en sekserball! I disse tilfellene er det stort sett thailandske forretningsmenn som er på golfbanen for å hygge seg og gjøre business. De nøyer seg da heller ikke alltid med bare én caddie hver. Noen må lese puttene, noen må holde rede på scoren, noen må kjøre. Kanskje et par forecaddies er lurt. Og så må man ha en egen caddie til å holde paraplyen for å skjerme mot solsteika. Så hvis det er snakk om fem-seks spillere, seks biler og femten eller tjue caddier per sekserball, er det som en liten armé som beveger seg sakte bortover banen.
Dette er et syn å beskue. Kanskje ikke dagligdags kost, men det forekommer. Spillet i disse ballene går litt fortere enn man kanskje forestiller seg, siden de kan noen ganger benytte seg av en litt annen etikette på greenen. Enkelte baner har en sirkel tegnet i hvit gressmaling rundt hullet – alt innenfor streken er ‘gimme-putt’ og man plukker enkelt opp uten å bry seg om den metersputten. Og når førstemann har puttet ferdig tar han gjerne med seg følget sitt og drar videre til neste tee og slår så ut før alle fem (eller seks) har puttet ferdig på forrige green. Likevel kan hele runden ta litt tid.
Det er da det er genialt med serveringssteder ved hvert tredje hull, noe som er ganske vanlig i Thailand. For hvis man er i ballen bak, er disse store gruppene stort sett utrolig hyggelige og lar deg spille forbi mens de kanskje setter seg ned en halvtime her og der for å drikke litt Singha eller whisky. Alle er venner på Thailands golfbaner!
Hua Hin og Khao Yai
Nok om caddier og kultur. Nå til selve golfen. Vi besøkte Hua Hin, Thailands eldste golfresort, og fikk spilt tre baner: Banyan, Palm Hills og Black Mountain. Deretter kjørte vi de tre timene tilbake til Bangkok og enda to timer til nordover i retning Chiang Mai. Da kom vi til nasjonalparken Khao Yai, hvor vi spilte to baner til: Kirimaya og det western-inspirerte Rancho Charnvee (en morsom bane – prøv å se bort fra stagecoach-hjul dekorasjoner og caddier som kler seg som cowboys).
Noen av disse banene var i meget lekker stand, spesielt Black Mountain og Banyan, der greenene rullet perfekt. Banyan ligger nydelig til på en tidligere ananas-plantasje. Den har både fjell, kupert landskap og vann – bebyggelsen er såpass tilbaketrukket at banen beholder preget av naturen. Det mest dominerende bygget er et tempel på toppen av en klippe over fairwayen der en buddhistisk munk har bodd de siste 30 årene.
På spørsmål om hva munken syntes om at det ble bygget en golfbane rett nedenfor tempelet hans, svarer proen, ‘Vi vet ikke – han har taushetsløfte.’
Black Mountain er banen med høyest rang i Hua Hin – det er her European Tour kommer på besøk når de er i nabolaget. Thailand Classic, en turnering som har både Asian Tour og European Tour som vertskap, spilles på Black Mountain til og med 2017.
Noen kjente spillere bruker Black Mountain som tilholdssted om vinteren, inkludert Johan Edfors, Alex Norén, Rikard Karlberg og Thongchai Jaidee.
Runden på Palm Hill gikk helt greit – det var flere femballer, men jeg endte opp i en vanlig firerball. Banen er den nærmeste til Hua Hin, men har kanskje blitt forbigått av noen av de nyere og flottere banene som har kommet siden den åpnet på begynnelsen av 1990-tallet.
Nord for Bangkok var Kirimaya en utrolig opplevelse – golf på en Jack Nicklaus-bane med krevende innspill og store bunkerkomplekser midt i jungelen. Det er en fantastisk ro over hele stedet – en stemning som ble enda mer magisk da vi hørte på de tropiske fuglene og så lynnedslag i de fjerne Khao Yai-fjellene i skumringen fra hyttebalkongen.
Så deilig å sitte der og ta livet med ro – med en Singha, eller med en grønn kokosnøtt med sugerør, alt ettersom. Livet går sakte forbi, og vi har ikke hastverk. Dette er Thailand.