
Luksusens toppunkt

Oversatt av KI
Når du følger motorveien sørvest for Marrakech, er landskapet stort sett flatt, ikke ulikt slettene i det amerikanske Midtvesten. Sjansen for å finne en interessant golfbane her virker liten, svært liten.
Men når du svinger av motorveien mot Atlasfjellene, forandrer landskapet seg som ved et trylleslag, og en oase av åser og grønt gress dukker opp som fra ingenting. Du har kommet til Assoufid Golf Club.
Denne følelsen av magisk forvandling er faktisk ikke helt ukjent. Den er vanlig i land der golfbaner hogges ut av ørkenen. Men her på Assoufid var forandringen så dramatisk at selv erfarne golfjournalister ble overrasket.
Assoufid er enda et av de mange nye golfanleggene i Marrakech og åpnet i 2014. Det hører tydelig til de mer luksuriøse, og ingen kostnader ser ut til å være spart. Det moderne klubbhuset er elegant innredet og dekorert med samtidskunst, og fairwayer, greener og utslagssteder er alle upåklagelig stelt.

Så hvordan er banen? Her var meningene i reisefølget vårt litt delte.
Banen starter med et rett par 4 som ser vanskeligere ut enn det er. Helt fra starten blir du også servert betagende utsikt over Atlasfjellene, en utsikt som banearkitekt Niall Cameron har klart å få med på de fleste hullene. Så begynner banen å klatre opp på en ås midt på området.
På tredje hull møter du et av banens svært lange par 3-hull. Med 196 meter fra klubbtee krever det driver for de fleste spillere. Det samme gjelder hull 12, enda et langt par 3 på 193 meter. Etter min mening er det ingen grunn til å utfordre gjennomsnittsspilleren med slike hull, særlig når straffen er å havne i sandområdene hvis driveren går litt skjevt.

Apropos sandområdene, de er en annen stridssak. Roughen på Assoufid består nesten bare av sandområder. Det er i seg selv ganske typisk for ørkenbaner, men av en eller annen uforståelig grunn er sandområdene på Assoufid ikke ryddet for stein og grus. Det betyr at du ofte får et leie der du risikerer å skade køllene alvorlig hvis du velger å spille ballen som den ligger. For meg er det uakseptabelt. Jeg kan ikke skjønne hvorfor sandområdene ikke er ryddet for stein, slik de er på alle andre baner i området.
Bortsett fra disse to (fiksbare) innvendingene er banen en fryd å spille, særlig andre ni. Fairwayene er stort sett brede og tilgivende, men harde og ganske hellende på noen hull. Du må spille banen noen ganger for å lære hvor du skal sikte for ikke å trille ut i roughen.
For langtslagere er et av de beste hullene sjette, et par 4 der greenen kan nås fra tee. Teen ligger høyt over greenen og frister deg til å gå for greenen, men en dyp dal til venstre fanger ballen til den uforsiktige. Sjuende er et annet hull som får deg til å lure på om du kan ta en snarvei. En dogleg venstre på 90 grader frister deg igjen til å «kutte hjørnet», men her er straffen enda hardere enn på sjette: Mislykkes du, er ballen garantert tapt i ravinen. To svært gode hull.
På tiende venter en tøff utfordring: et langt par 4 med en uttørket elv som beskytter greenen. De fleste golfere gjør lurt i å legge opp og nøye seg med en bogey.

På fjortende venter enda en utfordring: to ulike veier til greenen, med en klynge palmer som fanger ballen til den ubesluttsomme golferen. Et av banens bedre hull.
De siste hullene er svært gode. Sekstende har en forhøyet green, og deretter klatrer du enda høyere opp til syttende tee. Det er banens høyeste punkt, med spektakulær utsikt. Hullet er et kort, men på ingen måte lett par 3, med greenen langt der nede, beskyttet av en uttørket elv foran og bunkere bak. De fleste regner det som banens signaturhull. Banen avsluttes så med et fint par 4 med dogleg høyre og greenen ved klubbhuset.
Med så mange vanskeligheter på banen har Niall valgt å gjøre greenområdene ganske ukompliserte, på noen hull til og med lette. Greenene er ikke spesielt ondulerte, men ganske flate, noen ganger hellende. De er svært godt stelt og ruller jevnt. Noen synes kanskje de er for lette og uinteressante, jeg syntes de var helt fine.
Oppsummert kan det høres ut som om jeg har mange klager og lite ros. Slik er det ikke. Assoufid er en nydelig bane som jeg gjerne kommer tilbake og spiller. Trikset er å lære banen bedre, slik at du kan unngå sandområdene helt. Jeg tror de fleste gjennomsnittsgolfere klarer det etter noen runder, og da bør banen være en ren fryd.
Denne artikkelen av Bo Sjösten ble opprinnelig publisert på engelsk på vårt søsternettsted Golf Travel Journal. Den er oversatt av KI.


