Olje og golf

Bo Sjosten

Oversatt av KI

Vi er på vei til Aberdeen i dag. Min norske kollega fikk et fint direktefly, mens jeg fikk et brutalt tidlig morgenfly med mellomlanding. For et hardt liv hun har, hun som bor i et oljerikt land og reiser til en annen oljeby. For det er hva Aberdeen er nå for tiden. British Petroleum har bare fire kontorer i hele verden, og ett av dem ligger i Aberdeen (de andre er i London, Amsterdam og Houston). Det sier en del om hvor viktig oljen er i disse traktene. Og det kunne man se på medpassasjerene mine: massevis av barske, sterke menn på vei ut til riggene. Jeg kunne ikke la være å lure på om noen av dem også spilte golf. De ville helt sikkert vært langtslående.

Vi kom hit for golfens skyld, for Aberdeen er også rikt på golf. Først ut var Edzell Golf Links, en relativt ukjent innlandsbane av hei- og parkkarakter «ved porten til Grampians ved foten av Angus Glens», som de skriver på nettstedet sitt.

Da vi kom inn i klubben, var vi så heldige å støte på visekapteinen, og snart utvekslet vi golfhistorier. Det viste seg at han hadde fri på ettermiddagen, og han tilbød seg å bli med oss på runden. Det ble det beste som kunne ha skjedd, for han var full av historier og historie, og en dyktig golfer i tillegg.

De første ni er de letteste hullene, noe vi satte pris på, siden vi trengte litt oppvarming på turens første bane. Lettere, men på ingen måte kjedelige.

Etter noen enkle hull kommer du til en rekke virkelig fine hull som starter på 7., et par 4 med en stor kløft på fairway som gjør utslaget vrient. 8. hull er kanskje det vakreste av dem alle. Det er en dogleg høyre mot en green som ligger et godt stykke nedenfor fairway, og det frister deg til å prøve å skjære over trærne. Gjør du det, får du et vanskelig innspill. Klarer du å treffe fairway mellom bunkerne som vokter på begge sider, blir du belønnet med et naturskjønt innspill mot greenen nedenfor, omgitt av vakre trær, særlig om høsten. Et veldig fint hull.

9. hull er et svært langt par 4 med en bekk som vokter fairway på høyre side. Når du nærmer deg greenen, heller fairway forræderisk mot høyre og sender baller ned i vannet langt nedenfor. Og klarer du å treffe greenen, har den to nivåer, som gjør puttingen vrien. 10. hull er et par 4 med en opphøyd green som voktes av en rekke bunkere. Et av favoritthullene mine på banen, og også et av de vakreste.

14. hull, som heter «Majuba» etter et berømt slag i boerkrigen, er et kort par 3 over en kløft til en opphøyd green. Poenget er å erobre bakken, akkurat som under slaget. Slår du kort, tar den bratte bakken deg. Slår du langt, venter en helvetes putt i nedoverbakke. Kanskje er det derfor de oppkalte hullet etter et slag som ble tapt. Et av de beste hullene på banen.

De fire avsluttende hullene tar deg «rett tilbake til klubbhuset», som guiden vår uttrykte det. Rett tilbake viste seg å være ikke fullt så rett fram. Denne strekningen ga en veldig fin avslutning på en bane vi likte bedre og bedre for hvert hull vi spilte (bortsett fra den raskt stigende scoren vår).

Rett ved siden av klubbhuset ligger Edzell Hotel. Vi ventet oss et tradisjonelt britisk hotell, men fikk mye mer. Hotellet er vakkert renovert av eieren Dylan Wren de siste årene. En av de beste oppgraderingene er den fantastiske whiskybaren, med flere whiskysorter enn du kan forestille deg, en av de største samlingene i Storbritannia. Og ikke bare whisky, men også gin, vodka og håndverksøl. Du kan bestille hvert eneste mikrobryggede øl som lages i Skottland, Dylan har dem alle. Hva mer kan jeg si? Ikke mye, viser det seg. Jeg husker ikke helt noe mer …

Kombinasjonen av golf og whisky gjør dette til et must å se (og smake?) på turen din til Carnoustie Country.