Hogans treningsbane

Bo Sjosten

Oversatt av KI

I dag dro vi ut fra vår nye base på Malmaison i Dundee til nok en klassisk golfbane: Panmure Golf Club, like sør for Carnoustie. Heldigvis er det søndag i dag.

Panmure er, som så mange av klubbene i området, full av historie. Klubben ble stiftet i 1845 og anla de første ni hullene i Monifieth. Etter diverse endringer ble man enige om en 18-hullsbane, i dag Monifieth Medal Course, som sto ferdig i 1880.

Men stadig flere klubber spilte i Monifieth, og i 1899 bestemte Panmure seg for å flytte til den nåværende beliggenheten i Barry, bare 800 meter fra niende green på Carnoustie. Gjennom årene har det skjedd mange endringer, særlig etter forslag fra James Braid i 1922 og senere fra Ben Hogan.

Vi visste likevel lite om banens historie da vi kom, annet enn at vi hadde hørt fra en venn at den skulle bli en av de beste på denne turen. Vi dro ut med store forventninger.

Første hull er et svært enkelt par 4 på helt flatt terreng. Noen godt plasserte bunkere, men ikke særlig interessant. Andre hull, et par 5, er også svært flatt. Tredje, et par 5 med en svak dogleg høyre, er også ganske flatt.

Nå begynte jeg å lure: hvorfor all hypen? Banen er ganske ordinær. Er vi virkelig på riktig bane? Hva er det som er så spesielt?

Så skjer det. Etter at du har gått gjennom noen furutrær, åpner banen seg og skifter raskt karakter. Du kommer inn på det terrenget som daværende klubbsekretær i 1924 så veltalende beskrev som «fra en greenkeepers ståsted svært lite lovende terreng, bestående av store hauger og dype raviner med sumpete bunner, dekket av det groveste kveinet, gulltorn og siv; men for golfarkitekten svært lovende for mange sportslige hull og slag».

Herfra har alle hullene sin egen tydelige identitet, hvert hull med nye overraskelser og vanskeligheter. Alle er flotte hull, men noen skiller seg ut.

Sjette hull kalles Hogans hull. Det er et ganske kort par 4, men det er smalt, og innspillet til den opphøyde greenen er vrient. For å gjøre det enda vriere foreslo Hogan, da han trente her før Open Championship i 1953, å legge til en bunker til høyre foran greenen, der den ikke kan ses fra fairway. Jeg gikk rett i fella (men kom meg ut og gikk på par, et av dagens høydepunkter). Et fantastisk hull, kanskje det beste på banen.

Niende hull er et genialt par 3. Det burde egentlig ikke være så vanskelig, det er bare 168 yards (rundt 154 meter) fra herretee, men det er fullt av små hauger som skaper en optisk illusjon (eller forvirring, om du vil). Som prikken over i-en vokter en potbunker greenen på en lur måte. Ja, jeg prøvde den også.

12. hull krysser Buddon Burn. Med mindre du slår svært langt, kommer bekken ikke i spill på utslaget, men den kompliserer absolutt innspillet til den opphøyde greenen. Et vakkert hull, både visuelt og strategisk.

Fra den høye teen på 13. hull har du flott utsikt over naboen Monifieth Links. Du krysser Buddon Burn igjen og begynner på veien tilbake langs jernbanen.

Helt til slutt, på de siste hullene, er du tilbake på terreng som ligner de første hullene. Men nå er du takknemlig for litt pusterom. Hull 4 til 15 har vært litt av en opplevelse, noen av de beste hullene på denne turen. De sliter deg ut, men samtidig får de deg til å ville komme tilbake for mer. Nå som du vet hvordan de skal spilles, kommer du helt sikkert til å slå dem neste gang. Ak, så lett vi lar oss lure.

En liten innvending: Banen var ikke særlig full en søndag i oktober, men vi tok igjen en firball med caddier. Selv om vi kom fram til teen før de var ferdige med utslagene sine på flere hull, slapp de oss ikke gjennom. Til slutt, på 17., gikk jeg diskret bort til en av caddiene og spurte hvorfor. «Vi prøver bare å holde farten oppe» var svaret. Skuffende oppførsel, etter min mening bør caddier være ansvarlige nok til å slippe raskere grupper gjennom, selv om spillerne deres ikke er klar over at de spiller sakte.

Så hvorfor er det flaks at vi er her på en søndag? Fordi søndager er uformelle. Andre dager må du ha jakke og slips for å spise i det store klubbhuset, og vi hadde ikke tatt med formelle klær, en glipp fra vår side. Du må være forberedt på klesregler på disse klassiske klubbene.

Klubbhuset ble bygd i 1906 med klubbhuset til Royal Calcutta som forbilde. Det har en svært britisk overklassefølelse, komplett med mørkt tre, mange pokalskap og skinnsofaer. Damene har egne fasiliteter litt på siden, slik det ofte er på eldre klubber.

Alt i alt var Panmure den nest beste banen på denne turen, bare Carnoustie var bedre. Vi anbefaler absolutt at du tar med Panmure på turen din.