Livet burde være slik. Sitte på en terrasse med utsikt over den glitrende Biscayabukta, med en lokal baskisk Pagoa-øl i den ene hånden og strekke seg etter en «pintxo» (baskisk tapas) med den andre.
Kanskje senere tar vi et bad i infinitybassenge på La Reserve mens vi ser solen gå ned over surferne på stranden i Saint-Jean-de-Luz.
Hvis du aldri har vært i det franske Baskerland og Biarritz, innser du kanskje ikke hva du har gått glipp av. Det handler ikke bare om vakker natur, surfere og småprat med kjendiser.
Alt med den baskiske kulturen er fascinerende, begynner med det faktum at deres språk ikke er kjent for å være i slekt med noe annet språk. Teorien er at det er en rest av språkene som ble snakket før indo-europeerne invaderte området for cirka 5000 år siden. Det er nå nesten 3 millioner mennesker som bor i den baskiske regionen, et område som strekker seg over den fransk-spanske grensen ved Atlanterhavskysten. Befolkningen er størst på den spanske siden, País Vasco y Navarra, med mer enn 2,5 millioner mennesker. Det franske Baskerland, Pays Basque, er hjemsted for resten.
Inspirerer verdens store kokker
Det baskiske kjøkkenet er kjent for å ha inspirert noen av verdens store kokker, og en grunn i seg selv til å besøke området. Du vil ikke glemme Bayonne-skinken, fårosten servert med kirsebærsyltetøy, Espelette-pepperen eller de mange utsøkte dessertene inkludert gâteau Basque.
Britene «oppdaget» det franske Baskerland som en fristende tilflukt fra det noen ganger kalde og fuktige britiske klimaet helt siden de kjempet i Napoleonskrigene der i 1813-1814.
Golf, ikke krig, er det som brakte meg hit – og muligheten til å spille klassiske baner designet av anerkjente britiske golfarkitekter som Willie Dunn, Tom Simpson og Harry Colt. Det er masser av golfhistorie å finne i nærheten. Den eldste kontinuerlig spilte golfbanen utenfor Skottland er ikke, som man kunne tro, andre steder i Storbritannia. Den er lenger inn i landet i Pau, også i Pyrénées-Atlantiques. Den ble bygget i 1856 som ni hull og lagt ut som 18 hull i 1860 av Dunn.
Chiberta
Min baskiske reise begynte i Anglet, et steinkast nord for Biarritz. Jeg kunne høre den hypnotiske lyden av bølgene på stranden fra vårt spa-hotell, Les Terrasses d’Atlanthal (biarritz-thalasso.com). Golf de Chiberta ligger innenfor gangavstand fra hotellet. Chiberta ble designet i 1927 av Tom Simpson, berømt for andre design i Frankrike som Chantilly Le Vineuil og Morfontaine.
Chiberta begynner i parklandsstil med et mildt par-fem nedover bakken og til en green med en majestetisk 1800-tallseiendom bak seg. Men umiddelbart endrer banen stil, fordi etter at vi krysser veien mot havet, er det en serie hull som er det nærmeste til en klassisk links-bane du kan spille i Frankrike, og vedlikeholdet støtter den følelsen. 3. hullet løper parallelt med stranden, det samme gjør 5., 12. og 13. Du bare ønsker du kunne se havet litt bedre når du går langs hullet, siden dynene skjermer banen.
Når man går banen virker det som den konstant endrer karakter, fra parkland til links og tilbake igjen. Vi krysser veien fire ganger under runden, og vi ser nye trekk rundt hvert hjørne. Parklandshullene har fairwayer kantet med modne furu, og Lac de Chiberta kommer i spill på 9. hull. Alt i alt er dette en morsom og naturskjønn bane, ikke for lang på 5647m fra de bakre teene, og par 70.
To varierte baner
De neste banene å spille er Golf d’Arcangues og Golf de Biarritz Le Phare, to meget forskjellige opplevelser. Arcangues, 20 minutters biltur fra sentrum av Biarritz, er en moderne bane, par 72 på 6106m, designet av amerikaneren Ronald Fream på 1990-tallet, og satt i bølgende, vanngjennomtrukket terreng med en restaurert 1400-talls bondegård omgjort til klubbhus. Klubben er kjent for sin lunsj, servert på terrassen, hvor du kan ta inn en uovertruffen utsikt, inkludert folk som slår av på både 1. og 10. tee.
Jeg var glad for å spille Golf d’Arcangues med lokale B&B-eier (etchebri.fr) Brigitte Wallon, tidligere Brigitte Van de Velde – som sier hun ble interessert i å forbedre seg i golf år etter at hun og Jean (‘nesten’ vinner av The Open 1999) gikk hver sin vei. Hun spiller nå av hcp 5, har et skarpt øye for å analysere svinger, og har mange stamgjester til sitt Anglet B&B som kommer tilbake på årsbasis.
Vennskapskommune med Augusta National
Golf de Biarritz, vennskapskommune med Augusta National i Georgia, setter ‘ritz’ i Biarritz. Når du går inn gjennom de smijern-portene og ser statuen av 1907s første og eneste franske vinner av The Open Championship, Arnaud Massy, innser du at denne klubben har litt historie. Willie Dunn designet banen, som åpnet i 1888, og ble senere omarbeidet av Harry Colt. Det er en av de eldste banene på det kontinentale Europa, symboliserer golfhistorie i Baskerland.
Fairwayene og greenene på Le Phare-banen er frodige og godt vedlikeholdte og forsterker følelsen av respekt du spiller den med. Legender som José Maria Olazabal og Nick Faldo har spilt som unge amatører her i den årlige Biarritz Cup. Olazabal vant, Faldo gjorde ikke. Han skal visstnok ha hokat et ni-jern inn i en busk på det korte par-tre 12. i sisterunden.
Klubben ligger rett over bysenteret, og når du går ned 4. fairway ser du byen utlagt nedenfor. Dette er en annen bane som ikke er for lang, på 5402m, par 69. Noen av greenene har ganske begrenset areal, så presisjon er av ytterste viktighet.
Le Phare, som Chiberta, har noe ukonvensjonell ruting. Du spiller de første tre hullene nær klubbhuset før en lengre gåtur forbi klubbens inngang til 4. tee. Etter en sløyfe på skråningene der bestående av seks hull går du tilbake igjen forbi klubbhuset for å slå av for de siste ni. Etter runden får du enda en smak av fantastisk baskisk mat i klubbhuset. Eller for et utsøkt måltid prøv restauranten på Sofitel Biarritz Le Miramar i byen, med uovertruffen utsikt over la Grande Plage og fyrtårnet.
Vårt siste stopp var den vakre og historiske byen St-Jean-de-Luz. Fra vårt utsiktspunkt på Hotel La Reserve og dets infinitybasseng hadde vi fantastiske utsikter. Vår siste middag var på Olatua restaurant og pintxo-bar, en virkelig kulinarisk opplevelse basert på lokale ingredienser inkludert noen av de beste sjømatene du muligens kan håpe å finne.
Golf de Chantaco
Den eneste gjenværende banen, kanskje den mest kjente av dem alle: Golf de Chantaco, eid og drevet av den legendariske Lacoste-familien, og designet av Harry Colt i 1928. Klubben er et must på reiseruten for alle interessert i sporthistorie.
I klubbhuset er det historiske bilder på hver vegg, det største av dem dekker en hel vegg, og viser et bilde av den unge Simone Thion de la Chaume, en fransk amatørgolfer som var den første utenlandske spilleren til å vinne British Girls Amateur i 1924, og som vant British Ladies Amateur i 1927. Hun endte med å gifte seg med U.S. Open-tennismester René Lacoste i 1929. Hun var grunnleggeren av Golf de Chantaco, og tok inn Arnaud Massy som den første proffsen. Deres datter Catherine Lacoste vant U.S. Women’s Open i 1967, den eneste amatøren som noen gang har gjort det.
Nåværende president for Chantaco er Véronique Smondack, datter av Catherine, og også en ivrig golfer, etter å ha lært å spille mens hun vokste opp på Chantaco.
Chantaco, sier hun, er perfekt for de beste kvinnelige golferne og for alle amatører. Den har ikke lengden for en profesjonell turnering for menn (5833m, par 70), men for alle andre gir den masser av utfordringer. Hvert år er den vert for Lacoste Ladies Open de France.
Banen er kupert, med noen smale landingsområder, krever konsentrasjon for hele runden. Når du spiller 17. vil du se fjellet La Rhune i det fjerne bak greenen. Ifølge baskisk legende er La Rhune hjemsted for den første slangen, Erensuge.
Jeg må gjøre et besøk til Erensuge på La Rhune neste gang jeg besøker, når jeg har tenkt å utforske de baskiske fjellene.
Ressurser:
Baner
chantaco.com
golfdarcangues.com
golfbiarritz.com
golfchiberta.com
Overnating
biarritz-thalasso.com
etchebri.fr
hotel-lareserve.com
Mer informasjon
tourisme64.com
