Golf i det franske Baskerland

Kaia Means

Oversatt av KI

Slik burde livet være. Å sitte på en terrasse med utsikt over den glitrende Biscayabukta, med en lokal baskisk Pagoa-øl i den ene hånden og den andre på vei mot en «pintxo» (baskisk tapas).

Senere tar vi kanskje en dukkert i infinitybassenget på La Reserve mens vi ser sola gå ned bak surferne på stranden i Saint-Jean-de-Luz.

Har du aldri vært i det franske Baskerland og Biarritz, vet du kanskje ikke hva du har gått glipp av. Det handler ikke bare om vakker natur, surfere og mingling med kjendiser.

Alt ved den baskiske kulturen er fascinerende, ikke minst at språket ikke har noen kjent slektning blant andre språk. Teorien er at det er en levning av språkene som ble snakket før indoeuropeerne invaderte området for rundt 5000 år siden. I dag bor nesten tre millioner mennesker i Baskerland, et område på begge sider av den fransk-spanske grensen ved Atlanterhavskysten. De fleste, over 2,5 millioner, bor på spansk side, i País Vasco og Navarra. Resten bor i det franske Baskerland, Pays Basque.

Inspirerer verdens store kokker

Det baskiske kjøkkenet sies å ha inspirert noen av verdens fremste kokker, og det alene er grunn nok til å besøke området. Du kommer ikke til å glemme Bayonne-skinken, saueosten med kirsebærsyltetøy, Espelette-pepperen eller alle de utsøkte dessertene, som gâteau basque.

Britene «oppdaget» det franske Baskerland som et fristende tilfluktssted fra det tidvis kalde og fuktige britiske klimaet allerede da de kjempet der under Napoleonskrigene i 1813–1814.

Det var golf, ikke krig, som førte meg hit, og muligheten til å spille klassiske baner tegnet av kjente britiske golfarkitekter som Willie Dunn, Tom Simpson og Harry Colt. Her er det masse golfhistorie. Den eldste banen utenfor Skottland som har vært i bruk sammenhengende, ligger ikke, som man kanskje skulle tro, et annet sted i Storbritannia, men lenger inn i landet, i Pau, også i Pyrénées-Atlantiques. Den ble anlagt i 1856 med ni hull og utvidet til 18 hull av Dunn i 1860.

Chiberta

Den baskiske turen min startet i Anglet, et steinkast nord for Biarritz. Fra spahotellet vårt, Les Terrasses d’Atlanthal (biarritz-thalasso.com), kunne jeg høre det hypnotiske bruset fra bølgene på stranden. Golf de Chiberta ligger i gangavstand fra hotellet. Chiberta ble tegnet i 1927 av Tom Simpson, som også er kjent for andre baner i Frankrike, som Chantilly Le Vineuil og Morfontaine.

Chiberta starter i parkstil med et behagelig par 5 nedover bakken mot en green med en majestetisk villa fra 1800-tallet bak. Men banen skifter straks karakter, for når vi har krysset veien mot havet, følger en rekke hull som er det nærmeste du kommer en klassisk linksbane i Frankrike, og vedlikeholdet forsterker den følelsen. Tredje hullet går parallelt med stranden, det samme gjør femte, tolvte og trettende. Du skulle bare ønske du så havet litt bedre når du går langs hullene, men dynene skjermer banen.

12. hull på Golf de Chiberta i Anglet, en linksfairway mot havet under uværsskyer — 12. hull på Golf de Chiberta i Anglet, like nord for Biarritz.

Greenen på 11. hull på Golf de Chiberta ved daggry, med bunkere og villblomster i roughen — 12. hull på Golf de Chiberta i Anglet, like nord for Biarritz.

Når du går banen, føles det som om den hele tiden skifter karakter, fra parkbane til links og tilbake igjen. Vi krysser veien fire ganger i løpet av runden og ser noe nytt rundt hvert hjørne. Parkhullene har fairways omkranset av gamle furutrær, og Lac de Chiberta kommer i spill på niende hullet. Alt i alt en morsom og vakker bane, ikke spesielt lang med sine 5647 meter fra back tee, og par 70.

To ulike baner

De neste banene på programmet er Golf d’Arcangues og Golf de Biarritz Le Phare, to svært forskjellige opplevelser. Arcangues, 20 minutters kjøring fra sentrum av Biarritz, er en moderne bane, par 72 og 6106 meter, tegnet av amerikaneren Ronald Fream på 1990-tallet. Den ligger i bølgende terreng med mye vann, og klubbhuset er en restaurert gård fra 1400-tallet. Klubben er kjent for lunsjen på terrassen, der du har en uslåelig utsikt, blant annet til spillerne som slår ut på første og tiende tee.

Det var hyggelig å spille Golf d’Arcangues med Brigitte Wallon, som driver et B&B i området (etchebri.fr). Hun het tidligere Brigitte Van de Velde og sier hun fikk lyst til å bli bedre i golf flere år etter at hun og Jean («nesten»-vinneren av The Open i 1999) gikk hver til sitt. I dag har hun handicap 5 og et skarpt øye for svinger, og mange av gjestene på B&B-et hennes i Anglet kommer tilbake år etter år.

Vennskapsklubb med Augusta National

Golf de Biarritz, vennskapsklubb med Augusta National i Georgia, er det som setter «ritz» i Biarritz. Når du går inn gjennom smijernsportene og ser statuen av Arnaud Massy, som i 1907 ble den første og eneste franske vinneren av The Open, skjønner du at klubben har historie. Willie Dunn tegnet banen, som åpnet i 1888 og senere ble bygget om av Harry Colt. Den er en av de eldste banene på det europeiske kontinentet og et symbol på golfhistorien i Baskerland.

Fairways og greener på Le Phare er frodige og velholdte, og det forsterker respekten du spiller banen med. Legender som José María Olazábal og Nick Faldo har spilt her som unge amatører i den årlige Biarritz Cup. Olazábal vant, Faldo gjorde det ikke. Han skal ha hooket et nijern inn i en busk på det korte par 3-hullet nummer 12 i finalerunden.

Klubben ligger rett ovenfor sentrum, og når du går nedover fjerde fairway, ser du byen bre seg ut nedenfor. Dette er enda en bane som ikke er spesielt lang, 5402 meter, par 69. Noen av greenene er ganske små, så presisjon er alfa og omega.

I likhet med Chiberta har Le Phare en litt ukonvensjonell rute. De tre første hullene spilles nær klubbhuset, og så er det en ganske lang spasertur forbi inngangen til klubben til fjerde tee. Etter en sløyfe på seks hull i skråningene der borte går du tilbake forbi klubbhuset igjen for å slå ut på siste ni. Etter runden får du enda en smakebit av det fantastiske baskiske kjøkkenet i klubbhuset. Eller prøv restauranten på Sofitel Biarritz Le Miramar i byen for en utsøkt middag, med uslåelig utsikt over la Grande Plage og fyret.

Siste stopp var den vakre og historiske byen St-Jean-de-Luz. Fra utsiktspunktet vårt på Hotel La Reserve og infinitybassenget der hadde vi en fantastisk utsikt. Den siste middagen spiste vi på Olatua, restaurant og pintxo-bar, en virkelig kulinarisk opplevelse basert på lokale råvarer og noe av den beste sjømaten du kan håpe å finne.

Infinitybassenget på Hotel La Réserve i Saint-Jean-de-Luz glir over i Atlanterhavet i skumringen — Infinitybassenget på Hotel La Reserve i Saint-Jean-de-Luz.

Røde og hvite baskiske bindingsverkshus og kafeterrasser langs en gate i det franske Baskerland — Infinitybassenget på Hotel La Reserve i Saint-Jean-de-Luz.

Golf de Chantaco

Da gjenstår bare én bane, kanskje den mest kjente av dem alle: Golf de Chantaco, som eies og drives av den legendariske familien Lacoste og ble tegnet av Harry Colt i 1928. Klubben er et must for alle som er interessert i idrettshistorie.

I klubbhuset henger det historiske bilder på hver vegg. Det største dekker en hel vegg og viser den unge Simone Thion de la Chaume, en fransk amatørgolfer som i 1924 ble den første utenlandske spilleren som vant British Girls Amateur, og som vant British Ladies Amateur i 1927. I 1929 giftet hun seg med tennisstjernen René Lacoste, som hadde vunnet US Open. Hun grunnla Golf de Chantaco og hentet Arnaud Massy som klubbens første pro. Datteren deres, Catherine Lacoste, vant US Women’s Open i 1967, som den eneste amatøren noensinne.

Chantacos nåværende president er Véronique Smondack, Catherines datter, som også er en ivrig golfer. Hun lærte å spille da hun vokste opp på Chantaco.

Chantaco, sier hun, passer perfekt for de beste damespillerne og for alle amatører. Banen er ikke lang nok for en profesjonell herreturnering (5833 meter, par 70), men for alle andre byr den på mange utfordringer. Hvert år arrangerer klubben Lacoste Ladies Open de France.

Banen er kupert, med noen smale landingsområder, og krever konsentrasjon hele runden. På syttende hullet ser du fjellet La Rhune i det fjerne bak greenen. Ifølge baskisk legende bor den første slangen, Erensuge, på La Rhune.

Neste gang jeg kommer hit, når jeg skal utforske de baskiske fjellene, må jeg avlegge Erensuge et besøk på La Rhune.