6 august 2020

Oppdag golfen i Normandie

Kaia Means

Oversatt av KI

Når vi går opp på tiende tee på Golf d’Etretat i Normandie, ligger verden for føttene våre: kalkklippene, klippenålen L’Aiguille, byen Etretat og Den engelske kanal. Skjønnheten er betagende. Måtte drivene våre bli like betagende.

I de hundretusener av år klippene ved Etretat eksisterte uten golf, manglet det noe vesentlig. Riktignok strømmet impresjonistene til Etretat på 1800-tallet for å forevige klippene med brede, raske penselstrøk. Men et sted inni seg må de ha følt seg frustrerte. Landskapet kunne rett og slett ikke vekke de samme estetiske følelsene hos betrakterne som det gjør hos dagens golfere. Heldigvis fikk den triste, golfløse tilstanden på klippetoppene en ende. Det skjedde i 1908, da en viss Arnaud Massy (Frankrikes eneste vinner av The Open) var med på å legge ut en bane oppå klippene over byen. Siden den gang har golfere som kommer til Etretat, blitt stående målløse, for banen er en av de vakreste i Frankrike.

Oppdagelsesreisende

Golfbanene i Normandie har vært en lekeplass for besøkende fra De britiske øyer i mer enn hundre år. Den naturskjønne franske kysten ligger bare en kort tur over kanalen fra Dover. Men nå som verden har krympet og golferne har blitt mer kresne, begynner banene i Normandie å trekke spillere fra hele verden. De reiser til baner som Etretat, Barrière Deauville og Omaha Beach.

Normandie byr på en skikkelig golf- og kulturfest, med kulinariske høydepunkter, vakker natur og historie i massevis: Omaha Beach, minnesmerkene fra D-dagen og, hvis du går enda lenger tilbake, det tidligmiddelalderske Bayeux-teppet, som skildrer normannernes erobring av England i 1066. Teppet er litt bredere enn det er høyt: 50 centimeter ganger 70 meter. Men Normandy Golf Pass (normandiegolfpass.com), der du kan spille tre av ni ulike baner, interesserer deg kanskje mer enn historie og tepper noen gang vil gjøre.

Det tar bare to og en halv time å kjøre fra sentrum av Paris til Golf d’Etretat på kysten av Normandie, nær Le Havre (dit går også fergen fra Portsmouth). Når du kommer fram, kjenner du skuldrene senke seg, og når du rusler inn i klubbhuset og ser panoramautsikten mot klippetoppene, blir du helt bergtatt. Blir du ikke det, bryr du deg ikke det spor om vakre golfbaner.

I Frankrike er Etretat mest kjent for kalkklippene sine med tre dramatiske naturlige buer, som har trukket til seg malere som Gustave Courbet og Claude Monet.

Å spille her er som å spille inne i et maleri, bare med litt mer vind enn man vanligvis får på et lerret. Vinden, som tidvis er voldsom oppe på klippene, kan gjøre stor skade på scoren. Men ikke la en slik bagatell som resultatet ødelegge gleden over de fantastiske omgivelsene.

Klippenålen

Det er selvsagt hullene nærmest klippene, de med best utsikt, som er mest dramatiske. De tre første hullene går i parklandskap, men ved fjerde green får du din første skikkelige utsikt over la Manche (som Den engelske kanal heter på fransk side).

Andre ni er fantastiske, og starter med det berømte par 5-hullet nummer ti (hcp-indeks 1), et av de vanskeligste oppoverhullene du kommer til å møte, særlig i vind. Den offentlige gangstien, med en jevn strøm av turgåere uten hjelm på vei opp til Porte d’Aval, ser ut til å ligge bare en kraftig slice fra tee.

Jeg ble imponert da styrelederen i Golf d’Etretat, Philippe Baillehache, fortalte at han hadde klart en bogey 6 på hullet samme dag som vi spilte, i en motvind som fikk øynene til å renne (selv måtte jeg stryke hullet).

Favorittstedene hans på banen er innspillet mot den klippenære greenen på fjerde hull, utslaget på åttende og andreslaget på det berømte tiende hullet.

«Banen er ikke spesielt vanskelig når det ikke blåser», sier han.

Stemningen i klubben er avslappet og uhøytidelig. Det kan endre seg når planene om et storslått nytt klubbhus blir virkelighet om noen år.

At banen ble kjøpt av byen Etretat i 1958, har uten tvil gjort at den ikke er så kjent som den ville vært om en privat eier hadde markedsført den overfor golfverdenen som en bane man må spille minst én gang i livet.

Golf Barrière de Deauville

Hotellene i Etretat blir ofte fort fullbooket, så mange golfere foretrekker å bo i den nærliggende, tradisjonsrike badebyen Deauville. Der finnes en god base: Golf Barrière de Deauville. Anlegget på Mont Canisy har en av Frankrikes beste baner, åpnet i 1929 og tegnet av den berømte Tom Simpson. Her finnes også en nihullsbane fra 1964, tegnet av Henry Cotton.

Start på terrassen med den lokale spesialiteten «café Calva», en espresso med en skvett av Normandies egen drikk, eplebrennevinet calvados. Da trenger du ikke å varme opp på rangen.

Det finnes faktisk ikke et eneste vannhinder på banen, men mange vriene hull i et bølgende parklandskap som gir de fleste golfere en følelse av ro. Med mindre du da lett blir irritert når en av de høye eikene sender den slicede driven din feil vei. De fleste greenene er godt beskyttet av bunkere. Golf Barrière Deauville er en svært trivelig, klassisk bane, ikke spesielt lang med sine 5951 meter og par 71.

Vil du unne deg litt eleganse ved havet, bor du på Royal Barrière Deauville. Kle deg opp til middag og spaser over til det berømte kasinoet ved siden av (husk passet som legitimasjon), og betrakt livet fra bordene i restauranten Le Cercle. Kvelden har en tydelig «Casino Royale»-stemning, særlig når du bestiller martinien din ristet, ikke rørt.

Omaha Beach og et staselig slott

Fra det fasjonable Deauville reiser vi tilbake i tid. Omaha Beach er et sted som inviterer til ettertanke, for det var her så mange liv gikk tapt på D-dagen, 6. juni 1944. Dagens guide, Jacques Ravelli, er en av dem i verden som kan mest om D-dagens historie. Vi besøker den amerikanske krigskirkegården Normandy American Cemetery, med sine 9387 graver, og D-dagsmuseet i Arromanches.

Jacques er både en utmerket guide i krigshistorie, forfatter og en lidenskapelig golfer. Hjemmeklubben hans er Omaha Beach Golf Club i Port-en-Bessin, et anlegg med 36 hull. På havbanen La Mer (tegnet av Yves Bureau) er hvert hull oppkalt etter en helt fra andre verdenskrig, med general Dwight D. Eisenhower først, fulgt av Sir Winston Churchill og general Charles de Gaulle.

Det mest berømte hullet på La Mer er sjette, der det ligger en betongbunker fra krigen like bak greenen, og der du ser D-dagens kunstige havn i Arromanches og artilleribunkerne i Longues-sur-Mer. Etter panoramautsikten over havet på sjette hull tar La Mer oss tilbake innover land, gjennom et bølgende landskap.

Normandie-været den dagen på Omaha Beach blir minneverdig: blå himmel og fuglekvitter, avbrutt omtrent hvert 45. minutt av friske vindkast som bringer med seg en kort, men kraftig skur. Synd at vi ikke rekker å prøve Manoir-banen, som ser svært fristende ut.

Kvelden tilbringer vi på et av områdets mest eksepsjonelle hoteller, Château La Chenevière (lacheneviere.fr), vegg i vegg med golfbanen i Port-en-Bessin.

Hotellet er med i det anerkjente «Small Luxury Hotels of the World», og det med god grunn. Slottet fra 1700-tallet og parken rundt er majestetiske (med oppvarmet basseng), rommene er storslåtte, og restauranten serverer lekkerbiskener som husets spesialforrett Le sot l’y laisse. Ikke glem å bestille fra den imponerende ostevognen med lokale oster, du blir ikke skuffet.

Under middagen lytter vi fengslet til de mange krigshistoriene til guiden vår, Jacques.

D-dagen

Jacques var bare seks år på D-dagen, men han husker de skremmende lydene og synene den natten de allierte gikk i land, som nådde ham i hjemmet i Bayeux.

«Fra soveromsvinduet mitt så jeg himmelen bli oransje, rød og gul. Så kom de mest forferdelige lyder. Jeg løp og gjemte meg i senga til foreldrene mine», sier Ravelli.

Byen hans var den eneste som kom uskadd gjennom de dagene, fordi de tyske okkupantene flyktet fra Bayeux uten å gjøre motstand.

De neste dagene bød på scener han aldri kommer til å glemme: tyske krigsfanger som ble ført under våpentrussel gjennom gatene, noen så unge at de nesten forsvant i de enorme frakkene sine. Moren til Jacques ga dem vann.

Den 7. juni ga en britisk soldat Jacques en limekaramell. På grunn av rasjoneringen under krigen var det første gang han smakte godteri.

«Den dag i dag vekker smaken av lime det minnet», sier han.

Den siste kvelden i Normandie blir vi minnet på hvor sterke selv små opplevelser i livet kan være, og hvordan minnene våre former oss. Vi kommer garantert tilbake.