I dag returnerer vi til de nordlige breddegrader, men med et sent ettermiddagsflyg hadde vi litt ledig tid. Hva skal man gjøre? Spille mer golf, selvfølgelig.
Siden vi har spilt de fleste nye banene denne uken var det bare noen få igjen. Det kom ned til enten Royal Palm eller Al Maaden. I en ironisk vending av skjebnen endte vi opp på Al Maaden.
Hvorfor ironisk? Fordi bare i går klaget jeg på geometrien på Noria, og her på Al Maaden er geometri igjen hovedhistorien.
Geometri-historien på Al Maaden er imidlertid annerledes. Her består geometrien av to store sjøer, over hvilke et rektangulært rutenett av tre fot brede gangveier har blitt lagt ut. Hele greia skal minne deg om en marokkansk hage.
Så det være, poenget er at dette rektangulære rutenettet ikke påvirker formen eller spillbarheten til hullene på noen måte.
De første ni gir deg en god følelse for banen helt fra starten. For det første er det fem forskjellige tee-bokser for å passe alle nivåer av spillere. For det andre, brede ganske tilgivende fairwayer, selv om med strategisk plasserte bunkere for å gjøre det vanskeligere for de bedre spillerne. For det tredje, masse meget godt bunkrede hevede greener. Samlet sett en design som gjør banen spillbar for alle, men ikke for lett for lav-handicapperen. En god design.
Du møter den første «geometri-sjøen» på par 4 femte hull. Tee-skuddet ditt må være langt og nøyaktig, med bunkere til venstre og vann til høyre. Approachen din må så skjære lett over sjøen siden greenen stikker ut i sjøen. Et fint hull hvor du kan beundre geometrien hvis du liker det, og ignorere det hvis du ikke gjør det.
Vannet kommer også i spill på neste hull, en kort par tre, men etter det er det ikke mer «geometri-vann» før du kommer til hull 12.
De andre ni er generelt de bedre hullene. Fra og med nummer 13 blir banen mer undulert, og greenene enda mer hevede. Dette gjelder spesielt på par-3 femtende, med en hevet green bevoktet av tre bunkere foran. Fra tee ser det ut som en utfordring hvis du fokuserer på bunkerne, men som ren fryd hvis du løfter øynene litt høyere for å beundre de snødekte Atlas-fjellene som danner bakgrunnen. Et vakkert hull med en vakker utsikt.
På avslutningshullet støter du på den andre geometri-sjøen. Denne gangen kommer den i spill, siden du fristes til å snarvei over den. Dette er imidlertid ikke nødvendig, siden approachen er håndterbar selv om du ikke gjør det. Forutsatt at du husker at greenen bevoktes av en nesten usynlig bekk. Vi husket ikke 🙁
Det fullservice klubbhuset er meget moderne og er den siste utpost for en større eiendomsutvikling, nesten en liten by. Men du ser ikke så mye av villaene, siden de, som på Samanah, stort sett har blitt holdt på rimelig avstand fra banen.
Mye har blitt skrevet om banen og geometri-sjøene, noe av det meget kritisk. I motsetning til Noria, mener jeg imidlertid at det fungerer meget godt i symbiose med golfbanen.
Jeg tror Al Maaden er en av de beste banene i Marrakech, og jeg ville gjerne spille den igjen og igjen.
