Hvordan sammenlignes links-banene i det sydvestlige England med dem i Skottland og Irland? Hvis du er vant til å bestille haggis eller blodpudding etter runden din på links, bør du kanskje vurdere å dra sørover og nyte en cornisk pasty i stedet. Golf i Cornwall bør være på bucket list-en din.
Dette er England. Men det er ikke det England som de fleste golfere har opplevd, i hvert fall ikke ‘utenlandske’ golfere.
Vi har en tendens til å følge lederen. Skottland? Sjekk. Irland? Sjekk. Så gjør vi England, som i mange tilfeller bare betyr ‘home counties’ rundt London. Hvis vi er litt eventyrlige kan vi til og med dra opp til Liverpool og nord. Men det er et gallisk hjørne av England hvor fairwayer bør nytes like mye, hvor bunkers bør besøkes (og triumferende unnslippe), og hvor de vennlige klubbhusene bør være kjente for mange flere amerikanere, kanadiere, europeere og golfere fra hele verden.
Cornwalls beste golfbaner
Cornwall har sin egen unike kultur og klima – med historiske bånd til folket i både Bretagne, over kanalen i Frankrike, og Wales. Cornwall betyr «hornets folk» – siden Cornwall er formet som et horn. Det corniske folket har sitt eget gjenopplivede keltiske språk, Kernewek Kemmyn, selv om det ikke er et levende språk som skotsk gaelisk og irsk.
Dette hjørnet av Storbritannia har noe av landets mest spektakulært vakre landskap, og dets toppgolfbaner konkurrerer med Britannias beste. Reisen er langt fra en stor logistisk utfordring – kjøreturen fra Heathrow Airport utenfor London til Nord-Cornwalls kyst og Padstow, den sjarmerende kystbyen nær golfbanene vi spilte, er omtrent fire timer.
Lenger sør finner du den idylliske fiskelandsbyen St Ives, inkludert noen fantastiske strender. Enda lenger sør er Penzance og Land’s End. Ikke rart at britene har elsket å feriere i Cornwall siden oppfinnelsen av den moderne kyst-ferien.
Church Course, St Enodoc
Vårt corniske links-eventyr – en del av en fullstendig ‘Atlantic Links’ reiseplan inkludert toppbaner i Somerset og Devon – startet på St Enodocs Church Course (par 69, 6299 yards), designet av James Braid i 1907. Banen er delvis satt i naturlige kyst-dyner, med utsikt over Camel Estuary. Det er en av to baner på St Enodoc, den andre er Holywell Course. Før runden la vi merke til at Church Course var listet som Topp 100 i verden av Golf Digest magazine i 2014, sneak inn på 99. Både Golf World og Golf Monthly rangerer den i topp 40 i Storbritannia og Irland.
Så det er med høye forventninger at vi står på første tee og ser over de milt skrånende fairwayene ned mot sjøen. Dette vil ikke være første gang vi ‘åh’ og ‘ah’ over de upåklagelige utsiktene.
De første hullene er klassiske links. Etter en mild start med et par fem hvor du må navigere dynerne, begynner banen å vise tenner, om enn ganske vakre tenner. 2. er et langt par fire, og 3. er en meget smal nedoverbakke dogleg venstre med et blindt tee-skudd. Vi finner snart ut at greenene er raske, sanne og vanskelige. Varietheten av hullene er tydelig, selv etter bare de første hullene, som inkluderer 5., et fantastisk par tre. Dette hullet ble faktisk lagt til av Tom Simpson år etter at det opprinnelige designet ble lagt.
6:e hullet er berømt, eller kanskje beryktet: ‘The Himalayas’. Dette hullet er definitivt det mest minneverdige av hele Atlantic Links-turen – det er ingen måte at inntrykket av den gigantiske bunkeren, som utsletter enhver sjanse for utsikt over greenen for approach-skuddet, noen gang vil blekne i minnet mitt. Dumt nok prøvde jeg å gå over med redningen min, men jeg kunne bare ikke få skuddet høyt nok og ble fanget opp i munnen til Yetien. Det var med tungt hjerte jeg klatret opp den 80 fot høye dynen, som en steinbukk, for å prøve å frigjøre ballen min. Jeg kom aldri til greenen.
10:e hullet, The Church, er med god grunn rangert som slope index 1. Det er sannsynligvis et av de vanskeligste par fire du noen gang vil møte. Vær så snill ikke å være for nonchalant på tee – driver er kanskje ikke det beste valget. Hvis du slår driver, må den være rett på pengene, eller bedre. Det er en bratt og sammenfiltret dyne til høyre og et lumsk lateralt vannhindring til venstre, ikke synlig fra tee. Landingsområdet snevrer inn mot ‘leddet’ av dogleget. Jeg ville gjette at de fleste ville vært glade for å score en femmer på dette hullet (som baneguiden foreslår).
11:e og 12:e hullene, satt under den gamle steinkirken som ble restaurert i den viktorianske epoken, er behagelige. De svakeste hullene i utformingen er hullene over kirken, 13 og 14, hvor fairwayen har en uttalt venstre-høyre helling – disse hullene ser ut til å være designet som transporthull av nødvendighet.
Church Hole, par 4.5
Ved 15. hullet kommer vi tilbake på sporet, med dette lange nedoverbakke par tre med greenen rett bak en asfaltert vei, som tilsvarer personligheten og kreativiteten til de første hullene. Når den eventyrlige golferen gjør oppstigninga opp 18. fairway, egger første tee deg allerede til å prøve denne utformingen igjen.
Alt i alt har St Enodocs Church Course hauger av karakter. Hvis du har et åpent sinn og en følelse for eventyr og lekfullhet, vil du elske denne banen og omfavne dens noen ganger merkelige og unike hull – inkludert noen blinde skudd. Ta noen ermer med golfballer og hvis driven din bomber fairwayen, slå en provisorisk. Denne banen setter premium på nøyaktighet, med smale fairwayer, små greener og rough som til tider kan være brutal. Bare hold deg rolig og husk at du ikke vil score godt på ditt første forsøk.
Du trenger ikke å spille godt for å elske den. Engelsmannen og lokale beboer John Betjeman var kjent som en middelmådig golfer, men en fantastisk poet. Hans begravelsesprosesjon i mai 1984 krysset signatur 10. hull i kjørende, torrentiell regn (han ville sannsynligvis ha synes dette var morsomt, siden han var kjent for sin humor). Han ble begravd på kirkegården som banen er oppkalt etter. Her er det siste verset av diktet hans ‘Seaside Golf’:
«Ah! Tangen lukter fra sandige grotter
Og timian og tåke i pust,
Innkommende tidevann, atlantiske bølger
Smeller de solrike klippene,
Lerkesang og sjølyder i luften
Og prakt, prakt overalt.»
Dramatiske Trevose
Vi drar videre til Trevose Golf & Country Clubs bolig på stedet, flott hvis du vil komme nær kysten og banen. Vi føler som om vi er på en ekte naturekspedisjon – fra ferieleie-bungalowene kan vi gå til bredden av Constantine Bay, følge banens ruting i skumringen, med ingen andre i sikte. Vi ser over til den robuste Trevose Head. Spenningen bygger opp for neste dag.
Vi slår av på Trevoses Championship Course (par 71, 7079 yards) så tidlig på en torsdagmorgen at frokostpersonalet må skynde seg ut med mat til oss så vi kan sluke dem på de få minuttene som er tilgjengelig før vi sprinter ut til 1. tee. Om morgenene på Trevose er det alle to-baller og alternerende skudd foursomes.
Denne banen ble designet av legendariske Harry Colt, og åpnet i 1925. Det er fire sett med teer å velge mellom. Utformingen ser nydelig ut på en mild og solrik, blåsete høstmorgen. De første hullene er visuelt fantastiske, på vei ut til det fradende havet.
Det første vi legger merke til når vi fullfører det milde nedoverbakke par fire 1. hullet er spilletempo. Mens vi tar noen bilder av greenen etter en rask to-putt, står paret bak allerede i fairwayen klar til å spille.
Par tre 3. hull er en skjønnhet. Det er 173 yards fra baksiden, 148 fra gule og 142 fra røde. Med en bekk foran, out-of-bounds til venstre, en skrånende green og tre dype og skremmende bunkers kort og høyre, kan du føle musklene dine stramme seg når du tar din stilling. Husk, uansett straff, dette er massevis bedre enn en dag på kontoret.
Skjønnhetspunkt på Constantine Bay
Greenen på par fem 4. hull gir det mest utsøkte skjønnhetspunktet på banen, hengende ut på klippene med Atlanterhavet som bakteppe. Mens vi er midlertidig immobilisert, venter på at to-ballen foran skal rydde 5. fairway, tar vi noen flere bilder av 4. greenen, og vi ser at paret bak oss blir utålmodige. Vi har spilt de første fire hullene på 45-50 minutter. Åpenbart liker Trevosere å spille raskt!
Vi drar tilbake innland, krysser skrynkete fairwayer hvor det er tøft å få et flatt ligge. Greenene lokker, men det er ikke alltid lett å følge deres rop. Heldigvis holdes roughen ganske kort, igjen for å hjelpe spilletempo. Bunkers ser himmelske ut men er djevlske, innrammet av lange gress og grove kanter.
Rullen på disse corniske greenene, som på St Enodoc, er rask og sann. Etter 10. hull har gruppen foran blitt bedt om å øke tempoet, og faktisk spiller vi de siste åtte hullene på under en time, går raskt oppover på det meget krevende par fire 18. hull, med sin green på toppen av åsen foran klubbhuset. Vi er opphisset av opplevelsen.
Etter vår rolige start bringer dette vår totale runde, inkludert litt fotografering og også litt venting på de første ni, til 3 timer og 15 minutter. Vi får høre etterpå at det er omtrent det som forventes om morgenene på Trevose.
Alt i alt er Trevose eksepsjonelt vakker, selv om bare en green er rett på kystlinjen. Kysten er i sikte fra de fleste hullene. Harry Colt har laget en lokkende utforming, og med skiftende retninger på hullene kan du aldri venne deg til en bestemt vindretning. Vindene vil endre seg fra den ene dagen til den neste, så den spiller aldri det samme. Meld oss på for neste år! Hold de corniske pastysene varme.
Ressurser:
Atlantic Links
