Links i Cornwall
Oversatt av KI
Hvordan står linksbanene i det sørvestlige England seg mot dem i Skottland og Irland? Pleier du å bestille haggis eller blodpudding etter runden på linksen, bør du kanskje ta turen sørover og nyte en cornish pasty i stedet. Golf i Cornwall bør stå på listen over det du må oppleve.
Dette er England. Men det er ikke det England de fleste golfere har opplevd, i hvert fall ikke golfere fra den andre siden av havet.
Vi har en tendens til å følge strømmen. Skottland? Sjekk. Irland? Sjekk. Så tar vi England, som ofte bare betyr grevskapene rundt London. Er vi litt eventyrlystne, drar vi kanskje opp til Liverpool og Nord-England. Men det finnes et keltisk hjørne av England der fairwayene fortjener å nytes like mye, der bunkerne fortjener besøk (og triumferende retrett), og der de vennlige klubbhusene burde være kjent for mange flere amerikanere, kanadiere, europeere og golfere fra hele verden.
Cornwalls beste golfbaner
Cornwall har sin egen kultur og sitt eget klima, med historiske bånd til folkene i både Bretagne, på den andre siden av kanalen i Frankrike, og Wales. Cornwall betyr «hornets folk», fordi Cornwall har form som et horn. Folket i Cornwall har sitt eget gjenopplivede keltiske språk, Kernewek Kemmyn, men det er ikke et levende språk på samme måte som skotsk-gælisk og irsk.
Dette hjørnet av Storbritannia har noen av landets aller vakreste landskap, og de beste golfbanene kan måle seg med de beste i hele Storbritannia. Reisen er ikke spesielt komplisert: Fra Heathrow utenfor London til nordkysten av Cornwall og Padstow, den sjarmerende kystbyen nær banene vi spilte, er det omtrent fire timer med bil.
Lenger sør ligger det idylliske fiskeværet St Ives, med noen fantastiske strender. Enda lenger sør ligger Penzance og Land’s End. Ikke rart britene har elsket å feriere i Cornwall helt siden den moderne badeferien ble oppfunnet.
Church Course, St Enodoc
Linkseventyret vårt i Cornwall, en del av en hel reise langs «Atlantic Links» med toppbaner også i Somerset og Devon, startet på St Enodocs Church Course (par 69, 6299 yards, rundt 5760 meter), tegnet av James Braid i 1907. Banen ligger delvis i naturlige sanddyner ved kysten, med utsikt over munningen av elva Camel. Det er en av to baner på St Enodoc, den andre er Holywell Course. Før runden la vi merke til at Church Course sto på Golf Digests liste over verdens 100 beste baner i 2014, på plass 99. Både Golf World og Golf Monthly rangerer den blant de 40 beste i Storbritannia og Irland.
Så det er med høye forventninger vi står på første tee og ser utover de mykt hellende fairwayene ned mot havet. Det blir ikke siste gang vi utbryter «oi» og «å» over den fantastiske utsikten.
De første hullene er klassisk links. Etter en myk start med et par 5 der du må finne veien forbi dynene, begynner banen å vise tenner, om enn ganske vakre tenner. Andre hull er et langt par 4, og tredje en svært smal dogleg venstre i nedoverbakke med blindt utslag. Snart merker vi at greenene er raske, ruller jevnt og er lumske. Variasjonen er tydelig allerede etter de første hullene, blant dem femte, et nydelig par 3. Det hullet ble faktisk lagt til av Tom Simpson flere år etter at den opprinnelige banen var anlagt.
Sjette hull er berømt, eller kanskje beryktet: «The Himalayas». Dette hullet er uten tvil det mest minneverdige på hele Atlantic Links-turen. Inntrykket av den gigantiske bunkeren, som tar fra deg all utsikt mot greenen når du skal slå innspillet, kommer aldri til å blekne. Dumt nok prøvde jeg å slå over den med hybriden, men jeg fikk ikke ballen høyt nok og havnet i gapet på Yetien. Med tungt hjerte klatret jeg som en fjellgeit opp den 25 meter høye dynen for å prøve å få løs ballen. Jeg kom aldri fram til greenen.
Church Hole, par 4,5
Tiende hull, The Church, har med god grunn hcp-indeks 1. Det er trolig et av de vanskeligste par 4-hullene du noen gang kommer til å spille. Ikke vær for nonsjalant på tee, driver er kanskje ikke det beste valget. Slår du driver, må den være spikrett, eller enda bedre. Til høyre er det en bratt og krattdekt dyne, og til venstre et lumskt sidevannhinder som ikke synes fra tee. Landingsområdet smalner av mot knekken på doglegen. Jeg vil tro at de fleste er fornøyd med en femmer på hullet (slik baneguiden også antyder).
Ellevte og tolvte hull, nedenfor den gamle steinkirken som ble restaurert i viktoriatiden, er hyggelige. Banens svakeste hull er de ovenfor kirken, 13 og 14, der fairwayen heller tydelig fra venstre mot høyre. De hullene ser ut til å være laget av nødvendighet, som transporthull.
På femtende er vi tilbake på sporet, med et langt par 3 i nedoverbakke og greenen like bak en asfaltert vei, et hull med samme personlighet og kreativitet som de første. Når den eventyrlystne golferen klatrer opp attende fairway, lokker første tee allerede til et nytt forsøk.
Alt i alt har St Enodocs Church Course masse karakter. Har du et åpent sinn og sans for eventyr og lek, kommer du til å elske banen og dens tidvis særegne og unike hull, blant annet noen blinde slag. Ta med noen esker baller, og slå en provisorisk ball hvis driven din bommer på fairwayen. Banen belønner presisjon, med smale fairwayer, små greener og en rough som tidvis kan være brutal. Hold hodet kaldt og husk at du ikke får noen god score første gang.
Du trenger ikke å spille godt for å elske banen. Engelskmannen John Betjeman, som bodde i området, var kjent som en middelmådig golfer, men en stor poet. Gravfølget hans gikk i mai 1984 over det berømte tiende hullet i piskende høljregn (han ville nok syntes det var morsomt, han var kjent for humoren sin). Han ligger gravlagt på kirkegården ved kirken som banen har fått navnet sitt fra. Her er siste vers av diktet hans «Seaside Golf»:
“Ah! Tangen lukter fra sandige grotter
Og timian og tåke i pust,
Innkommende tidevann, atlantiske bølger
Smeller de solrike klippene,
Lerkesang og sjølyder i luften
Og prakt, prakt overalt.”
Dramatiske Trevose
Vi fortsetter til overnattingen på Trevose Golf & Country Club, perfekt hvis du vil nær kysten og banen. Det føles som en ekte naturekspedisjon. Fra feriehyttene kan vi gå ned til stranden ved Constantine Bay, langs banen i skumringen, uten et menneske i sikte. Vi ser ut mot den barske odden Trevose Head. Forventningene stiger før neste dag.
Vi slår ut på Trevoses Championship Course (par 71, 7079 yards, rundt 6470 meter) så tidlig en torsdagsmorgen at frokostpersonalet må løpe ut med mat til oss, som vi sluker i løpet av de få minuttene vi har før vi spurter til første tee. Om morgenen på Trevose spilles det bare toballer og foursome med vekselslag.
Banen ble tegnet av den legendariske Harry Colt og åpnet i 1925. Det er fire utslagssteder å velge mellom. Layouten ser nydelig ut en mild, solrik og vindfull høstmorgen. De første hullene er visuelt fantastiske og går ut mot det skummende havet.
Det første vi legger merke til når vi avslutter første hull, et mykt par 4 i nedoverbakke, er spilletempoet. Mens vi tar noen bilder av greenen etter en rask topputt, står paret bak oss allerede på fairwayen, klare til å slå.
Tredje hull, et par 3, er en skjønnhet. Det er 173 yards (158 meter) fra backtee, 148 fra gul og 142 fra rød. Med en bekk foran, out of bounds til venstre, en hellende green og tre dype og skremmende bunkere kort og til høyre kjenner du kanskje musklene stramme seg når du stiller deg opp. Husk: Uansett hvor hardt du blir straffet, er dette mye bedre enn en dag på kontoret.
Utsiktspunkt ved Constantine Bay
Greenen på fjerde hull, et par 5, er banens aller vakreste sted, ute på klippene med Atlanterhavet som bakteppe. Mens vi står stille og venter på at toballen foran oss skal bli ferdig på femte fairway, tar vi noen flere bilder av fjerde green, og vi ser at paret bak oss begynner å bli utålmodig. Vi har spilt de fire første hullene på 45–50 minutter. Her på Trevose liker de tydeligvis å spille raskt!
Vi går tilbake innover land, over humpete fairwayer der det er vanskelig å få et flatt leie. Greenene lokker, men det er ikke alltid lett å følge kallet. Heldigvis holdes roughen ganske kort, igjen for å holde tempoet oppe. Bunkerne ser himmelske ut, men er djevelske, omkranset av høyt gress og ujevne kanter.
Rullen på de corniske greenene er, som på St Enodoc, rask og jevn. Etter tiende hull er gruppen foran blitt bedt om å øke tempoet, og vi spiller faktisk de siste åtte hullene på under en time, med rask gange oppover på det svært krevende attende hullet, et par 4 med greenen på toppen av bakken foran klubbhuset. Vi er oppspilte etter opplevelsen.
Etter den rolige starten blir hele runden, med litt fotografering og noe venting på første ni, 3 timer og 15 minutter. Etterpå får vi høre at det er omtrent det som forventes om morgenen på Trevose.
Alt i alt er Trevose usedvanlig vakker, selv om bare én green ligger helt ute ved kysten. Kysten er synlig fra de fleste hullene. Harry Colt har laget en fristende layout, og siden hullene skifter retning, blir du aldri vant til én bestemt vindretning. Vinden skifter fra dag til dag, så banen spiller aldri likt. Sett oss opp til neste år! Og hold de corniske paiene varme.
Mer informasjon:
Denne artikkelen av Bo Sjösten ble opprinnelig publisert på engelsk på vårt søsternettsted Golf Travel Journal. Den er oversatt av KI.
