Belgia er kanskje ikke det første stedet som kommer til tankene når noen sier «golfferie». Men etter en tur til Flandern begynner jeg å like de belgiske golfbanene nesten like mye som belgisk øl.
Tenk på Belgia. Sjokolade, øl, eurokrater, Tintin og blåskjell, ok. Men golf? Tenk igjen.
Selv om Belgia ligger ved et av Europas veikryss, er det ikke på kartet for mange golfere. Ikke ennå, i hvert fall. Men belgiske golf-entusiaster kan fortelle deg: det er mange grunner til å dra på golfferie til Belgia – ikke minst muligheten til å kombinere gledene ved byer som Brussel og Antwerpen, og mindre historiske byer som Leuven og Mechelen, med de fantastiske banene regionen kan tilby.
Vi begynte vår Flandern-turné på Chateau du Lac, det stilige Martin’s Hotel & Spa ved Genval-sjøen, bare en halvtimes kjøretur fra Brussel Airport. (Hvis du er smart, vil du klare å ta med klubbene dine gratis, for eksempel ved å bruke Brussels Airlines gratis golfbag-voucher – sørg for å skrive den ut på forhånd.) Martin’s har et vellykket program for å tiltrekke golfere gjennom sitt bo-og-spill Martin’s Golf Pass (martinsgolfpass.com), hvor du kan velge mellom ni hoteller og 19 av Belgias beste baner. Å slappe av i spaet ved den vakre sjøen er en perfekt innledning til golfen.
En av fordelene med å utforske Belgia er at alt, hver dag, er meget nær hvor du var i går og hvor du ønsker å være i morgen. Brussel er alltid innen rekkevidde om kvelden.
Greenkeeperne på Royal Waterloo holder mesterskap banen La Marache i perfekt stand.
I vårt tilfelle drar vi til Golfclub Kampenhout, en par 72 parkland-bane som serverer en fredelig setting i ganske flatt terreng men med majestetiske, modne trær. Ta med mange baller, ruffen er streng, og hvis du ikke er i den eller på fairwayen, er du sannsynligvis i vannet. Etter runden får vi en første smak av den lette belgiske Leffe-ølen som trøst for den dårlige scoringen, og vi innser umiddelbart at dette vil være drikken av valg for resten av uken.
Fransiskanerkirke blitt hotell
Etter innsjekking på Martin’s Patershof i Mechelen blir vi forbauset over arkitekturen som omgir oss. Det ligger i en renovert 1800-talls fransiskanerkirke. Folk kommer fra verdens alle hjørner spesifikt for å bo på dette hotellet (eller bare for å besøke restauranten), og det er lett å forstå appellen når man ser på glassmalerimønstrene og linjene fra kirkeskipet gjennom hele hotellet.
Golfen på Keerbergen er mindre enn en halvtime unna. Denne gammeldagse, jordnære og vakre klubben minner meg om hvorfor jeg begynte å spille golf. Bare 5503m fra de bakre teene og 4668m fra de fremre teene gir hvert hull en kampsjanse til gjennomsnittlige golfere, samtidig som det kaster noen gode hindringer på dem også. Parkland-layouten reflekterer det faktum at arealet er minimalt for en 18-hulls bane, så rutingen er noen ganger litt trang, og med 10 000 trær eller så kommer du til å treffe et par her og der. Men de har spilt på denne banen siden tidlig på 1960-tallet, så medlemmene vet hva de gjør. Det siste hullet på Keerbergen er det mest minneverdige, et par-fire med fairwayen som kurver rundt sjøen på venstre side, noe som gjør det til et klassisk risiko-belønning-hull.
Millennium-utfordringen
Neste er det av gårde til Millennium Golf i Limburg, et kompleks fra slutten av 1990-tallet bygget på det som en gang var en torvmyr. Banen vever seg rundt Paalse-sjøen, og mange av hullene har vannhindringer. Et av de mest slående hullene er allerede på 3. (519m fra de bakre teene), kalt ‘Pebble Beach’. Det er et par-fem med smal fairway og vann langs hele venstre side, ender opp ved en stor green forsvart av en stor bunker. 7., 8. og 9. har alle vann i stort sett alle retninger som ballen din vil gå. De bakre ni er ganske tørre inntil du kommer til 18., som er en klassisk avslutter på denne typen bane, langs sjøen – ta på deg approachen over vannet på egen risiko.
Når vi flytter til Leuven opplever vi enda en stilig hotellrenovering, denne gangen av klostre på Martin’s Klooster, som er gjort i en ren, moderne og tiltalende stil. Nærliggende Winge Golf er en bane som du vil ønske å spille i buggy med mindre du prøver å gå ned i vekt og vil få pulsen opp på bakkene. Hvem visste at Belgia hadde så mange bakker? Layouten krever nøyaktighet, siden skogene presser inn på smale fairwayer og en ball i ruffen ofte er tapt for godt. Når du passerer den siste bakketoppen og titter over sjøen til det gamle klubbhuset på 18., vil du definitivt se frem til en hyggelig Leffe på terrassen.
Golf du Bercuit er Robert Trent Jones Sr.s eneste design i Belgia, og det er spesielt. Det åpnet i 1967, og er situert innenfor den private Bercuit-eiendommen. Banen er bølgete og hullene er varierte, alle minneverdige. Par-tre 5. er et pittoresk hull fra toppen av en bakke ned til en green som har vann på tre sider – du er ikke egentlig sikker på om klubbvalget ditt er riktig før du ser ballen din synke, svømme eller sprette. Bortsett fra den nesten latterlig bratte stigningen på 13. nøt jeg alle hullene. Og etter runden var det fristende å ta et bad i klubbhusets basseng.
Til slutt gjorde vi turen til det prestisjetunge Royal Waterloo’s La Marache, en bane som opprinnelig ble designet av Fred Hawtree i 1960, og hvor sønnen Martin Hawtree har overvåket endringer siden 2007. Den er jevnlig med i topp 100-rangeringene av europeiske golfbaner og har vært vertskap for Belgian Open fem ganger fra 1979 til 1991. Den er vakkert plassert i parklandsterrenget i Brabant Wallon, nær den berømte ‘Butte du Lion’-haugen i Waterloo. De første ni er mer åpne, mens de bakre ni har hull som er avskjermet av moden skog.
Klubben har tre baner, den andre 18-hullsbanen er Le Lion, og den tredje en 9-hullsbane kalt Le Bois-Héros. Royal Waterloo er kanskje den mest kjente golfdestinasjon i Belgia – og en passende avslutning på en fullverdig golfturné. Selv om opplevelsen ikke var et slag, følte vi oss sikkert seirende ved vår hjemkomst.
Ressurser:
martins-hotels.com
martinsgolfpass.com
brusselsairlines.com
golfclubkampenhout.be
golfkeerbergen.be
millenniumgolf.be
golf.be/winge
golfdubercuit.be
golfwaterloo.be
