6 august 2020

Aberdeen – På toppen av skotsk golf

Kaia Means

Oversatt av KI

Da Phil Mickelson spilte Scottish Open på Royal Aberdeen, kom han i god tid for å forberede seg og bodde på MacLeod House ved Trump International Golf Links, Scotland. En tidlig morgen gikk han ut helt alene og spilte banen som Donald Trump ugenert kaller «verdens beste golfbane», midt i «Skottlands store sanddyner».

Trump har kanskje en tendens til å ta hardt i når han snakker om den omstridte banen sin, men den mer jordnære Mickelson var udelt begeistret etter sin ensomme runde blant de vakre dynene langs Nordsjøen. Han kalte banen, som er tegnet av Martin Hawtree, «sensasjonell».

Mickelsons ros stoppet ikke ved Trump. «Bones og jeg har hatt noen fantastiske dager her. Vi kom litt tidligere, og det er så fine golfbaner her», sa han. «Royal Aberdeen er en stor styrke for denne turneringen. Det er en vakker golfbane.»

Ros til Aberdeen

Mickelsons ros av golfen rundt Aberdeen kunne ikke vært mer fortjent. Aberdeen og regionen rundt i det nordøstlige Skottland er kanskje ikke på radaren til de fleste utenlandske golfere som planlegger sin første tur til golfens hjemland. Men det burde de være.

Trump-banen (også kalt Trump International, Trump Scotland, Trump Aberdeen eller, som jeg helst sier, TIGLS) er fortsatt i ferd med å modnes etter åpningen i 2012. Den er en fantastisk opplevelse, men det finnes mange andre baner å velge mellom i Aberdeen og Aberdeenshire, blant annet de klassiske linksbanene Murcar og Cruden Bay, parkbanene Meldrum House, Deeside og Banchory og den pittoreske klippebanen Stonehaven, for bare å nevne noen. Noen av banene er mye eldre enn TIGLS. Så vidt man vet, er det første golfhullet som er nevnt skriftlig, Queen’s Hole på Links of Aberdeen, i 1625.

Royal Aberdeen er verdens sjette eldste golfklubb, grunnlagt i 1780 som «The Society of Golfers at Aberdeen». Klubbens Balgownie Links ble anlagt i 1886 som en klassisk ut-og-hjem-bane, med de første ni hullene blant dynene og de andre ni på en høyere rygg på vei tilbake. Siste ni er mer utsatt for vær og vind og kan være noen av de vanskeligste hullene du noen gang spiller når det blåser.

Balgownie etter Scottish Open

Hvor mye vinden betyr, så man tydelig under Scottish Open. Rory McIlroy nådde utrolig nok greenen fra tee på trettende hullet, et par 4 på 436 yards, første dagen, og gikk runden på 64 slag. Neste dag hadde vinden snudd, og driven hans på trettende stoppet hele 161 yards kortere, etter 275 yards.

Justin Rose vant til slutt turneringen på Royal Aberdeen, og dagen etter var jeg så heldig å få spille banen med flaggplasseringene fra finalerunden.

Litt nervøs for å spille en historisk bane under så storslåtte omstendigheter gikk jeg inn i klubbhuset full av ærefrykt. Da jeg lette etter damegarderoben, ble jeg ved en feil vist til gjestenes (de mannlige gjestenes, altså) garderobe, som var tom. Jeg følte meg mer enn litt ukomfortabel på ukjent grunn og var på vei ut for å lete videre da jeg nesten kolliderte med en herre på vei inn. Til min overraskelse var det Alex Salmond, Skottlands førsteminister, som ikke virket det minste overrasket over å møte meg på dette høyst usannsynlige stedet. Etter en presentasjon fra verten min, Andrew Shinie fra Scottish Golf Trails, et hjertelig håndtrykk og noen høflighetsfraser gikk han videre. Han hadde det travelt med å få på seg golfskoene, for han skulle faktisk slå ut før oss.

Jeg var lettet over å slippe å spille fra herrenes turneringsutslag fra Scottish Open, som gjorde banen solide 6885 yards lang. Men begge medspillerne mine tok utfordringen, modige som de var.

Allerede fra første tee ser du at Aberdeen er kjent som Europas oljehovedstad. Noen grøsser når de ser alle forsyningsskipene som ligger samlet ute i Nordsjøen, rett i linje med første green, men jeg syntes de ga stedet karakter. De ligger visstnok gjerne der, fordi det er «gratis parkering» mens de venter på oppdrag.

Carry kreves

Banen var mer enn lang nok for meg, noe jeg merket allerede på tredje tee, et par 3 på 207 yards fra rød tee (!), med et hav av knehøy rough og et par skumle bunkere foran greenen. Hvem har sagt at golf skal være lett?

Balgownie er faktisk kjent som en ganske vanskelig bane, og medlemmene her er stort sett svært gode golfere. «Vi tar ikke imot så mange grupper her», sier Shinie, som har spesialisert seg på golfturer til det nordøstlige Skottland. Med mindre det er nesten vindstille, er banen for vanskelig for en gjennomsnittsspiller.

Vanskelig betyr ikke umulig. Medspilleren vår med handicap 7 klarte et par birdies, godt gjort med oppsettet for tourspillerne fra siste dag. Vi snakker ikke om hullene der ballene forsvant i roughen, som urettferdig nok så ut til å presse seg inn på de smale, bølgende fairwayene. Vinden økte på siste ni, akkurat som ventet.

Men selv om du ikke går en runde å huske, kommer du til å huske banen, som er allment anerkjent som en av de store skotske linksbanene.

Tor Na Coille, så Trump

Etter å ha blitt grundig banket (på en hyggelig måte) av Royal Aberdeen tok vi en tur rundt i granittbyen, som syder av oljerikdom, trendy hoteller og barer. På vei tilbake til det utsøkte hotellet Tor Na Coille (tornacoille.com) i nabobyen Banchory stoppet vi ved Deeside Golf Club for å se på banen. Der traff vi en annen berømt skotte og lokal helt i Aberdeen, Paul Lawrie, som vant The Open i 1999. Han var bare smil etter å ha trent hele dagen på Deeside før The Open på Hoylake.

Neste dag sto banen som alle golfere i og utenfor Aberdeen ser ut til å ha en mening om, for tur: Trump International Golf Links, Scotland.

De prangende svarte og gullfargede Trump-skiltene på Menie Estate er veldig Donald, og de virker malplasserte i denne delen av Skottland, der diskret beskjedenhet ser ut til å være regelen. Det lille midlertidige klubbhuset er stilig og nøkternt, noe jeg tviler på at det permanente klubbhuset blir når det først bygges (planene om en bane til og et stort hotell er lagt på is på ubestemt tid mens politikken rundt planlagte vindturbiner og Trumps strid med førsteministeren pågår).

Politikk til side er det vanskelig ikke å elske denne banen fra første øyeblikk på første tee. Runden er, slik Hawtree har ment det, en oppdagelsesferd. Hvert hull er sin egen lille verden, og du følger de 18 hullene som i en labyrint.

At banen fortsatt setter seg, spiller ingen rolle. Rødsvingelen, det typiske gresset på skotske linksbaner, har ikke helt etablert seg ennå, og greenene trenger et par år til før de ruller så jevnt og linksaktig som de burde.

Det er seks sett med utslag og 110 forskjellige utslagssteder. Du frarådes å spille fra back tee med mindre du er Phil Mickelson eller av samme kaliber. Vi andre flytter litt fram og rusler bakover til back tee på noen av hullene for å få med oss utsikten. Den er for det meste helt fantastisk. De som er interessert i fotografering, klatrer gjerne rundt greenene og opp dynene for å få gode vinkler på hvert hull, og alle er slående på sin egen måte.

Greenene, det bølgende gresset, de torvmurte bunkerne, dynene, havet, vinden. Ta inn alt sammen.

Jeg likte særlig par 3-hullene. Tredje hullet byr på det første møtet med stranden, som på dramatisk vis går helt opp til greenen. Etter bare to år har hullet allerede endret seg etter noen vinterstormer, som tydeligere har blottlagt restene av en tysk bunker fra krigen på den nakne stranden.

Sjette hullet går tilbake mot klubbhuset, omsluttet av de svingete dynene, med strandlinjen synlig i det fjerne til høyre. Her er det alt eller ingenting. Trettende hullet er et kort par 3 og det eneste hullet som går rett mot havet, innrammet av en rekke nesten månelignende, kjegleformede dyner. Sekstende hullet er banens siste par 3, med en rekke pottebunkere til venstre og foran greenen, klare til å straffe enhver feil.

Det sies at siste ni er mer spektakulære enn første ni (det var i hvert fall det starteren sa til oss etter de første ni hullene), men jeg synes de er like fantastiske.

Det eneste jeg beklager etter fulle 18 hull, er at det er umulig å spille banen jevnlig uten å være formuende. Greenfeen er svimlende 195 pund (rundt 2400 kroner) for dem som ikke bor på hotellet.

Heldigvis finnes det 69 andre baner å velge mellom i Aberdeen og Grampian til den ukelange turen du planlegger.