«Det er bare dem igjen.» Sebraene ser kjede ut. De har sett alt før. De ignorerer oss mens vi putter ut på 3. hullet på Great Rift Valley Golf Club.
Riftdalen er menneskehetens vugge. Her, for 3 millioner år siden, vandret Lucy over slettene. Det er ikke så langsøkt å forestille seg at det kanskje også er golfens vugge. Livet var bra i dalen den gangen. Menneskeheten tok store skritt fremover. Hva skulle Lucy gjøre med ettermiddagen sin, etter at hun var ferdig med å lete etter mat, ferdig med å legge de små til å ta en lur, ferdig med å slåss mot nabostammen? Lese en bok? De var ikke oppfunnet ennå. Nei, jeg tror hun endelig hadde litt tid til overs til å leke med vennene sine. Og hva kunne være morsommere enn å slå på en stein med en pinne? Tross alt hadde de nettopp funnet ut hvordan man bruker verktøy som pinner med steiner bundet til dem for å slåss mot fiendene sine. Og det var masse plass for en improvisert bane på savannen. Dette ville forklare hvor fullstendig normalt golf ser ut til å være for sebraene og antilopene. De har sett alt før.
Great Rift Valley Golf Club
Golfere er stort sett de samme som de alltid har vært. Det som har blitt bedre gjennom evigheter er kvaliteten på golfbanene. Great Rift Valley Golf Club er et godt eksempel.
På avstand kan du egentlig ikke se golfklubben i det hele tatt. Den smelter perfekt inn i landskapet. Det gjør også lodgen, nestet blant trærne på åssiden.
Selve banen beskrives best som en parkland-bane. Landskapet er ganske flatt, så de fleste hullene er ganske enkle. Mellom hullene, og noen ganger i spill, er det store akasietrær. Hvis du avviker for langt fra fairwayen, ender du opp i bushen. Men fairwayene er generelt brede, så du kan lett holde ballen i spill på de fleste hullene.
Etter to enkle par-fire kommer du til det som kanskje er det beste hullet på banen, et kort par-tre med en liten dam til venstre for greenen. Bortsett fra å være et hyggelig lite hull, er kanskje den beste delen den vakre utsikten over Lake Naivasha fra den opphøyde tee. Og det var her vi hadde vårt første møte med sebraene, som hengte rundt greenen som om de eide stedet.
De første ni avsluttes med et dogleg par-fire, med approachen godt bevoktet av en stor dam.
De andre ni tar av i motsatt retning, og er litt mer kuperte enn de første. De tre avsluttende hullene er blant de beste på banen. 17. er et par-fem, med approach-slaget over en kløft til en green nedenfor. Ganske vanskelig, siden du ikke kan se greenen i det hele tatt med mindre ditt andre slag har nådd enden av fairwayen på øverste nivå. 18. er et fint par-fire, som avslutter med stil rett under klubbhusets terrasse. Alt i alt er banen god, ikke mesterskapsklasse, men morsom å spille.
En magisk ettermiddag
Etter morgonrunden vår nøt vi en deilig lunsj på klubbhuset. Imidlertid dukket det opp noen tordensky og våre planlagte aktiviteter for ettermiddagen ble avlyst. Med litt tid til overs bestemte jeg meg for å gå banen en gang til for å ta noen fotografier.
Banen var tom og stille, ikke en eneste golfer å se. Da jeg gikk ned 2. fairway møtte jeg noen nysgjerrige vognsvin, med ganske imponerende støttenner. Heldigvis var jeg mer nysgjerrig enn de var, og de trampet av gårde inn i bushen.
På 14. fairway støtte jeg på et par sebraer. Da jeg nærmet meg dem flyttet de seg bort til en lysning, for å bli med en større gruppe, og jeg fulgte etter. Jeg fant meg plutselig omringet av omtrent ti individer, blant dem en ung sebra som fortsatt ammet. De var litt forsiktige med meg i nærheten først, men etter en stund vendte de seg til min tilstedeværelse. Snart tillot de meg å gå bare noen fot unna dem. Etter en stund fikk vi selskap av en gruppe antiloper.
Hele opplevelsen føltes meget spesiell, nesten magisk. Jeg fant meg selv gående ved siden av flokken i mer enn to timer, nesten til solnedgang. De ble mer og mer vant til meg, og fortsatte med sine normale gjøremål. Den unge sebraen var ganske livlig, og løp rundt og lekte som en ung valp, så ut til å ha tiden i sitt liv. Og det hadde jeg også. Å være ute alene med ville dyr var en ny, vidunderlig opplevelse. Jeg har vært på organiserte safarier før, og har nøt det grundig, men i nasjonalparker er du alltid begrenset til safari-jeepen, du kan aldri gå ut blant dyrene. Det er alltid «vi og dem». Her på golfbanen var jeg midt i flokken, og helt alene. Dette var en opplevelse jeg alltid vil huske.
Lake Naivasha
Neste dag skulle vi få enda en godbit, et besøk til Lake Naivasha og Crescent Island. Lake Naivasha er innsjøen du kan se fra 3. tee på golfbanen. Det er en stor ferskvannsinnsjø, hjem til mer enn 400 fuglearter. Interessant nok var den også vert for en helt annen type fugl tidligere, som landingsplass for Imperial Airways flybåt på vei fra Southampton til Sør-Afrika på 1930- og 40-tallet.
Vi dro ut i små kano-lignende båter som rommer rundt åtte personer. Med en så liten båt har du mulighet til å komme ganske nær det innfødte fuglelivet. Du kommer også meget nær flodhestene. Det er bra at vi hadde en kraftig motor, siden flodhestene er overraskende raske når de angriper deg. Bare én gang måtte vi bruke den kapasiteten.
Jeg er ikke så kunnskapsrik når det kommer til fugler, men dette må være en ornitologs drøm. Du kommer rett opp nær fuglene, én art mer fantastisk enn den neste (bortsett fra marabustorken, muligens den styggeste fuglen jeg noen gang har sett). Vi fikk til og med se ørner dykke etter og fange fisk.
Selv om jeg ikke er en fuglekikker, kunne jeg ha fortsatt å båte rundt blant fuglene hele dagen. Men det kom enda en godbit, et besøk til Crescent Island. Øya, noen ganger en halvøy når vannstanden er lav, er hjem til rikelig dyreliv, men har ingen rovdyr. Dette betyr at du kan vandre rundt øya (med en guide) og komme tett på dyrelivet. På Crescent Island er det flere dyr per dekar enn i noen annen park i Kenya. Dette inkluderer gnu, vann-antiloper, sebra, gaseller, sjiraffer, bøfler og flodhester. Forresten, pass på flodhestene. De sover det meste av dagen, men når de blir aktive i skumring og ved daggry, kan de være farlige. Flodhester dreper flere mennesker enn noe annet dyr gjør. So hold avstand.
Mens du går rundt går dyrene om sine gjøremål, men de holder øye med deg. «Hvem er disse menneskene?» ser de ut til å lure på. En stund fulgte jeg et par sjiraffer, de mest grasiøse av dyr. De gikk rolig rundt og spiste fra tretoppene. Etter en stund, da jeg gikk bort, snudde rollene seg. Nysgjerrigheten hadde fått tak i dem, og de fulgte meg, for å se hva jeg holdt på med. Jeg var lei meg for at vi måtte dra.
Lærdommer
Du bør ikke reise hele veien til Kenya og riftdalen bare for å spille denne golfbanen. Banen i seg selv er bra men ikke fantastisk. Den har flere minnerike hull, men grunnen til å komme hit er for den komplette opplevelsen: å nyte landskapet og historien til riftdalen; å gå blant, noen ganger rett ved siden av, de ville dyrene på banen; å nyte den fantastiske gjestfriheten og gode maten på lodgen; å dølle bort ettermiddagen på balkongen til hytten din, ta inn de praktfulle utsiktene over dalen mens du sipper en drink og leser en god bok; å spille avslappende golf på de kjølige morgenene. Alt dette sammen gjør Rift Valley til en fantastisk destinasjon, vel verdt reisen. Vi anbefaler det sterkt.
Hvordan komme dit
Great Rift Valley Golf Club er meget praktisk beliggende. Du kan ikke ta flybåtene lenger, men du har flere alternativer. Hvis du er på en kenyansk safari, ligger lodgen rett mellom de to store nasjonalparkene, Samburu og Masai Mara. Lodgen har sin egen landingsstripe, så det er lett å gjøre et mellomlanding.
Hvis du kommer fra Nairobi er det omtrent en og en halv time med bil på Pan African highway. De siste milene til lodgen er ganske ujevne, men en ny vei er under arbeid og skal være klar snart.
Hvis du er mer eventyrlysten, kan du til og med komme hit på en av matatus fra Nairobi. Dette vil koste deg rundt $2 og tar et par timer. Når du er i Naivasha, kan du leie en drosje for de siste milene til lodgen.
