I Bushmills, Nord-Irland, har du nok å gjøre. Første dag, 18 hull på klassiske Castlerock. Ta selfie. Drikk Guinness. Neste dag, Portstewart og de fantastiske trappesteinene på Giant’s Causeway før en dram whisky ved peisen på kroen. Tredje dag, topp det hele med Royal Portrush, hjemmet til Open Championship i 2019.
Det blir ikke mye bedre enn dette. Det er det jeg hele tiden tenker mens jeg tar meg fram i det tidlige morgenlyset over Dunluce-banen på Royal Portrush, på vei ut mot 5. greenen som ligger rett ut mot kanten av bergskrenten som styrtdykker ned til Atlanteren. Dette er den ultimate opplevelsen – jeg kan dø lykkelig nå!
Etter å ha besøkt Irland for min første golftur bare for et år siden, har jeg brukt tid på å gruble over de bortkastede tiårene før det. Hvordan kunne jeg la så mange år gå uten å ta hensyn til alle menneskene som fortalte meg at Irland er «det beste» for golf? Hvorfor hørte jeg ikke? Og nå har jeg bare et halvt liv igjen til å gjøre opp for det. Det er ganske opprørende.
«Gå nord, unge mann!» (eller alle andre)
Oscillerende mellom deliriøs lykke og beklagende melankoli bestemmer jeg meg for å fordrive beklagelsene mine. Jeg vil leve i øyeblikket på denne golfturen til Nord-Irland. Det er så mye å nyte. Og for de menneskene som drar til Irland og begrenser seg til den sørlige delen av landet: dere går virkelig glipp av noe! Dra nord neste gang.
Vi startet i Dublin, og det vindblåste Portmarnock Links – en flott måte å komme inn i dynene umiddelbart, siden det bare er en kort taxitur fra Dublin Airport. Det føles som om det er mye mer avsidesliggende, med havet, gyvellet og noen flotte links-hull. Championship-banen (par 71, 6350 yards) ble designet av Bernhard Langer og åpnet i 1995 på det imponerende området til Jameson (av whisky-berømmelse) eiendommen St Marnocks.
Derfra tok vi oss opp kysten til Ardglass (par 70, 6268 yards), en bane som noen mennesker rangerer blant de aller beste i landet. Ardglass setter deg opp på kanten av Irskehavet, med et slott som klubbhus, og utsikt over Mourne-fjellene. Det er noen flotte, og noen særegent morsomme hull, som vil lokke deg til å bli en ekstra dag og spille banen igjen.
Etter å ha tatt oss nordover til Causeway Coast etablerte vi base på Bushmills Inn, et tilfluktssted både hjemmekoselig og luksuriøst midt i en liten landsby som er kjent internasjonalt, hovedsakelig på grunn av Old Bushmills Distillery. De kjenner sin irske whisky og hvordan man tar vare på golfere – heldigvis ligger dette gamle skysstasjonskroen i hjertet av noe av det aller beste golfterritoriet kjent for menneskeheten.
På vår første dag på Causeway Coast
På vår første dag på Causeway Coast dro vi til Castlerock, 20 minutter unna i County Londonderry. Castlerock-stranden er en ærefryktinngytende, gyllen sandstrand. Ved siden av den ligger golfklubben, med praktfulle utsikter over Donegal Hills og River Bann Estuary, og skotske øyer ved horisonten.
Castlerock ble grunnlagt i 1901 med ni hull, og er den typen beskjedne klubb som man ser ut til å finne regelmessig i Irland. Ben Sayers, en eksentrisk pro fra North Berwick, designet 18-hulls Mussenden-banen. Det ble sagt at han hadde vært trent som sirkusakrobat før han viet sitt liv til golf, og ville gjøre hjulslag på greenen etter å ha hullet en viktig putt. Mussenden åpnet i 1908, oppkalt etter et anerkjent klippetopptempel fra 1700-tallet. Castlerock har også 9-hulls Bann-banen.
Nettsiden lover at Mussenden (par 73, 6805 yards) vil utfordre hver «avdeling» av spillet mitt. Uten at Mussenden vet det, er spillet mitt en-avdelings – så enhver utfordring er en total utfordring. Vinden er ikke altfor aktiv, men det bølgende links-landet og sultne dynene trenger ikke vindens hjelp for å få ballen min til å forsvinne i tåken.
Mussenden-banen på Castlerock starter litt kjedelig, med noen ikke så minnerike hull langs jernbanelinjen, inntil den når 4. hull, et par-tre kalt Leg O’Mutton. Lokalbefolkningen kaller det «Den Infernalske Triangel». På 200 yards fra baksiden, med vannvei som truer på venstre side og fire bunkere som holder vakt over greenen, får det deg til å tenke før du slår. Castlerock blir enda mer dramatisk når den beveger seg inn i dynene, med noen ganske kule hull på de bakre ni, inkludert noen kraftig bølgete fairwayer. 18. er en minneverdig dogleg hvor approach-slaget ditt vil være opp til en to-etasjes green på et meget høyt platå (ta nok klubb!) rett foran klubbhusvinduene (ikke ta for mye klubb!). En birdie på dette hullet, og du vil kanskje gjøre et hjulslag eller to.
Det viser seg at noen av mobilhjemmene vi kunne se fra klubbhuset var tilgjengelige for ikke særlig mye penger. Jeg begynte å drømme om å eie en liten campingvogn og spille golf i Irland hver sommer. Det vil si, inntil jeg leste regelsettet oppslått i stor, streng skrift på veggen ved første tee: «Ingen damer kan slå av før 14:00 på lørdager.» Hmmm. Kanskje ikke.
Videre til County Derry
Tre mil vest for Portrush på Causeway Coast ligger Portstewart, en av Irlands få klubber som tilbyr tre 18-hulls golfbaner. Par 64 Old Course krysser den steinete kysten øst for Portstewart, hvor klubben ble grunnlagt i 1894. Par 68 Riverside-banen markedsføres som en «perfekt dag ut for selskapsgolferen». Toppbanen er The Strand (7004 yards, par 72), oppkalt etter Portstewart Strand, en to mil lang strand som kan sees fra første tee. Noen av links-banene i området er 100 år eller mer, men The Strand er mindre enn 25 år gammel, med de fleste hullene designet av lokal skolelærer Des Giffin. Siden åpningen i 1992 har den arrangert tallrike konkurransebegivenheter.
Som glasur på den tre-etasjes kaken ble et helt moderne klubbhus åpnet i 2009, med fantastiske utsikter over Riverside- og Strand-banene, stranden, River Bann og Donegal Hills. Dette må være en av de mest komplette links-golfanleggene i hele Irland.
Første hull er det mest fantastiske, generelt sett på som et av de vakreste åpningshullene i landet. Det er ingenting som denne blåsete starten, et fritt svingende nedoverbakke-slag mot dynene, med den lokkkende stranden til høyre. Ikke at det er lett, en dogleg til høyre på 427 yards.
Fra første tee stuper vi nedover. Det andre er en utfordring hvor du må nøyaktig plassere driven din mellom to høye dyner, den nærmere til høyre og den fjernere til venstre. Approach-slaget er oppover bakke over en alvorlig smalere fairway, mens greenen er to-etasjes.
Hvert hull på de første ni er sin egen lille avsides plass på planeten, da banen ser ut til å flyte grasiøst i dalene. Så går vi ut og opp igjen langs elven. De første ni hullene er noen av de mest dramatiske i links-golf, og hvis de andre ni var like kunne banen telles blant verdens topp 100, kanskje. Men terrenget blir mildere og mindre spennende på den bakre halvdelen.
Bli med eliten for en dag
Høydepunktet på turen er Royal Portrush sin Dunluce Links-bane (7143 yards, par 72). Banen ble bygget i 1888 og redesignet av Harry S. Colt i 1932 med påfølgende endringer som så tap og tillegg av noen hull. Den snor seg gjennom, over og på toppen av noen store kyst-sanddyner – virkelig majestetiske omgivelser. Ikke rart at den er «kongelig».
Calamity Corner, det 210 yard lange par-tre 14. hullet, er sannsynligvis det mest berømte av de 18. Når vinden er oppe kan det se absolutt skremmende ut. 5. hull, «White Rocks», et par-fire på 411 yards, er en annen stunner, med greenen plassert rett ved siden av et alvorlig fall mot stranden.
I 2019 vil Royal Portrush arrangere Open Championship for første gang siden 1951. I de mellomliggende årene vil banen se noen store redesign, gjort av Martin Ebert. 17. og 18. hullene har lenge blitt ansett som de svakeste på banen til tross for den slående store «Big Nellie»-bunkeren. De to hullene vil bli tatt ut helt og senket under Open Pavilion og tilskueranlegg.
To helt nye hull blir formet fra sjøsideland fra den tilstøtende Valley-banen, og de vil bli de nye 7. og 8. hullene. Dette vil endre den påfølgende hullrekkefølgen til Dunluce-banen. Den totale lengden på banen vil øke med omtrent 200 yards til 7,337 yards. Noen få nye bunkere vil bli lagt til, noe som bringer totalen til 62. Det er fortsatt ikke særlig mange, da det er det laveste antallet bunkere av noen bane på Open Championship-rotasjonen.
Det er ikke for å antyde at denne banen er lett. Absolutt ikke. Rory McIlroy scoret 61 på Dunluce i et amatørarrangement da han bare var 16. Standard scratch score fra de bakre teene er 75. Ulstermannen rangerer Dunluce som sin favorittbane utenfor USA, og kaller den «en virkelig ærefryktinngytende opplevelse». Vi må være enige.
Mer informasjon:
northandwestcoastlinks.com
Overnatting:
bushmillsinn.com
portmarnock.com
Transport:
spiritofirelandtravel.com
