Tunisias golfkyst

Kaia Means

Oversatt av KI

Golf har vært spilt i Tunisia siden Carthage Golf Club åpnet i 1927, da landet fortsatt var en fransk koloni. I dag er Tunisia et lite, men ambisiøst golfmål ved Middelhavet, med et dusin baner og et ønske om å gi europeiske golfere golfdosen sin når som helst i året. Vil Tunisia gjøre comeback som golfmål de nærmeste årene? Tekst og foto: Kaia Means

Mye taler for Tunisia som golfmål. For det første er det et av de varme og solrike vintermålene som ligger nærmest Sentral- og Nord-Europa. Som de sier: beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet. Fra Frankfurt tar det bare 2 timer og 25 minutter å fly til Tunis, mens det tar 2 timer og 55 minutter til Malaga på Costa del Sol og 3 timer og 5 minutter til Faro i Portugal. Det er ikke mange reisende som tenker over det, med mindre de studerer verdenskartet og ser hvordan Tunisia, rett sør for Sveits, stikker lenger nord enn nabolandene i Nord-Afrika. I luftlinje er det faktisk bare 316 kilometer fra Tunis til Palermo på Sicilia. Ikke rart Tunisia var en viktig del av Romerriket for et par tusen år siden.

Nærheten er én ting. Kostnaden er en annen. Jeg har aldri møtt en golfer som ikke setter pris på en mindre regning på slutten av dagen. En golfferie i Tunisia bør koste betydelig mindre enn en tilsvarende tur til Spania eller Portugal. Den tunisiske dinaren har falt i verdi. Det tunisiske kjøkkenet, en blanding av fransk kolonialarv og krydrede arabiske og berbiske retter, kan på sitt beste imponere selv de mest bereiste golfere. Den lokale rødvinen (prøv Selian) kan være overraskende god. Når mat, drikke, overnatting og greenfee ikke tømmer lommeboka, når servicen er god (tunisierne er kjent for sin vennlighet og varme gjestfrihet) og alt går smidig, har Tunisia mye å by på.

Men alt er selvsagt ikke fryd og gammen. For selv om Tunisia har mye å tilby, særlig for den prisbevisste, er det noen hindre å komme over. Det største problemet har vært at charterflyene ble innstilt etter hendelsene i kjølvannet av Jasminrevolusjonen i 2011 og angrepene på utenlandske turister i 2015. Som i Tyrkia og Egypt har turismen falt kraftig. Riktignok har det vært angrep mange steder i verden de siste årene, blant annet i Paris, Brussel, London og Madrid, men de europeiske byene ser ikke ut til å ha blitt strøket fra listen over reisemål på samme måte. Det blir spennende å se hvor lang tid det tar før de store charterselskapene gjenopptar sine en gang så hyppige flyvninger til Tunisia. Kanskje har Nobels fredspris for 2015, som gikk til den tunisiske kvartetten for nasjonal dialog, bidratt til å løfte fram kreftene i landet som arbeider for moderasjon, kompromiss og demokratiske institusjoner.

Vi ser alle ut til å holde med Tunisias nasjonsbyggere og håpe at et stabilt demokrati vokser fram. Men spørsmålet gjenstår: Hva skal få turistene tilbake i de store tallene Tunisia hadde for bare noen år siden? I mellomtiden kan vi bare fortelle om våre opplevelser i Tunisia, der det finnes god golf å spille, sol å nyte og en fascinerende historie og kultur å utforske. For ikke å snakke om ekstra opplevelser for de mer eventyrlystne (som en tur inn i Sahara).

En tur til Tunisia kan for tiden kreve litt ekstra planlegging når det gjelder fly og slikt, men den kan friste dem som liker å reise på egen hånd. Listeprisen for to måneders fri golf for to personer, for eksempel på Flamingo i Monastir, var omtrent 900 euro (rundt 9 400 kroner) da vi sist sjekket. Husk at det alltid er rom for å forhandle. Ser du etter et sted å bo i en uke eller tolv for å overvintre, bør du nok kontakte et av anleggene direkte og avtale en pakke med overnatting og kanskje mat. Noen baner, for eksempel Citrus Golf, har gratis transport fra samarbeidshotellene til banen.

Port El Kantaoui

En ettermiddag i februar kjørte vi 90 minutter fra flyplassen i Tunis ned til Port El Kantaoui, like nord for Sousse, Tunisias tredje største by. Port El Kantaoui er så lite at det, selv om vi bodde på sørsiden av marinaen, bare var ti minutters gange fra hotellet vårt, det velutstyrte Hasdrubal Thalassa & Spa, til klubbhuset på El Kantaoui Golf på nordsiden.

Her er det to baner: El Kantaoui Panorama Course og El Kantaoui Sea Course. Sea Course (par 73, 6273 meter) er den eldste av de to. Den åpnet i 1980 og er tegnet av den produktive californieren Ronald Fream, som du kan lese mer om lenger ned. El Kantaoui var vertskap for Tunisian Open i 1982. I 2015 ble Tunisian Open gjenopplivet på El Kantaoui i samarbeid med Alps Tour (ett nivå under Challenge Tour, rekrutteringstouren til Europatouren), som Tunisia ble med i samme år. I mai 2016 ble turneringen på El Kantaoui vunnet av engelskmannen Matt Wallace.

Panorama (par 72, 6044 meter) åpnet på 1990-tallet og regnes, selv om den er kortere, som regel som den beste av de to, fordi den er mer kupert, har bedre utsikt over Middelhavet og byr på noen vriene utfordringer. Her er mange palmer og eldgamle oliventrær, i tillegg til eukalyptus-, daddel- og granatepletrær. Legg til en kaktus her og der. Banen snor seg rundt et par kunstige innsjøer. De første hullene er flate og går forbi boligområdet ved siden av. Når du har krysset veien, kommer du til sjette, et pittoresk par 3 der greenen ligger gjemt bak en liten innsjø. Sjuende går oppover, og det gjør også åttende, med et bratt og trangt innspill og et par slemme bunkere, så ta nok kølle. På åttende green står du oppe på en steinrygg med den beste utsikten over havnen og det blå Middelhavet i det fjerne. Dette er banens beste del. Andre ni spilles oppe på platået, med noen interessante kløfter som skjærer inn i terrenget. Syttende har et minneverdig utslag fra en forhøyet tee mot en fairway som svinger rundt innsjøen nedenfor og ender ved en green som er beskyttet av en grøft foran og vann til høyre.

Begge banene på El Kantaoui er litt slitte i kantene når det gjelder vedlikehold (nakne flekker her og der), men de holder nok for de fleste mosjonsgolfere som vil holde svingen ved like gjennom vinteren og samtidig nyte sydlige himmelstrøk. Generelt virket greenene ganske gode på turen, mens områdene rundt greenene noen ganger trengte litt mer omsorg.

Freams Flamingo

I nabobyen Monastir (25 minutter fra Port El Kantaoui) finnes det også en golfbane. Historieinteresserte kjenner Monastir som det antatte stedet for slaget ved Ruspina i år 46 f.Kr., der Julius Caesars styrker kjempet mot opprøreren Titus Labienus og tusenvis av soldater falt på begge sider. Kanskje raste slaget for mer enn 2000 år siden der Flamingo ligger i dag. I dag kan vi gjenoppleve følelsen i våre egne slag på fairwayene, av en annen og mindre voldelig art.

Flamingo Golf er en 18-hullsbane, også den tegnet av Ronald Fream, som har tegnet flere baner i Tunisia. Den har samme eiere som El Kantaoui. Det første som møter deg, er et lite, men moderne klubbhus i sydeuropeisk stil og med trendy interiør. Puttinggreenen rett ved klubbhuset har flott utsikt mot kysten, der de sandete «sebkha» (saltsjøene) i Monastir dominerer panoramaet.

Flamingo-banen (par 72, 6402 meter) har en variert layout nær kysten, opp og ned gjennom og over små kløfter. Noen av hullene har et safaripreg, med fjellknauser og greener omgitt av oliventrær eller bratte skråninger. Tre hull har vann, og sju går over klipper. Når det gjelder vedlikeholdet, har klubben blitt bedre, men det gjenstår fortsatt noe arbeid.

Flamingo består av to tydelige nihullssløyfer, der første ni er litt lengre enn andre. Begge sløyfene ender ved klubbhuset på toppen av åsen. I ekte britisk tradisjon har hullene fargerike navn: Femte heter Bedouin, og de tre siste hullene på første ni heter Relaxation, Daring og Serenity (selv om jeg ikke er sikker på at navnene gjenspeiler hva gjennomsnittsgolferen føler!). Et av de mest uvanlige hullene er trettende, Double Trouble. Det er første gang jeg har sett et hull med to ulike sett med utslagssteder, med ulike lengder for hver teefarge, avhengig av om du velger tee til venstre eller høyre (gul tee er for eksempel oppgitt til enten 341 eller 349 meter). Fjortende heter Dromedary, med en forhøyet green i to nivåer, selvfølgelig. Alt i alt en morsom bane, faktisk trolig den mest interessante designen vi har spilt i Tunisia.

Yasmine Valley

Vi kjører nordover igjen til Hammamet, Tunisias mest kjente golfmål. I Hammamet er det tre 18-hullsbaner og et par nihullsbaner, og legger du til El Kantaoui og Flamingo i Monastir like i nærheten, kan du fint spille en ny bane hver dag i en uke.

Yasmine Valley (par 71, 5924 meter) åpnet i 1991 og var Hammamets første bane, omtrent ti minutter med skyttelbuss fra de nærmeste hotellene. Også den er tegnet av Ronald Fream. Planen var at Yasmine skulle få en andre, kortere bane tegnet av Jack Nicklaus Design, som også skulle bygge om mesterskapsbanen, men planene er lagt på is på ubestemt tid. La oss håpe at de blir virkelighet en dag.

Også her er klubbhuset smakfullt, og det er rikelig med øvingsområder. Når jeg slår noen putter på puttinggreenen foran klubbhuset, merker jeg at noen av hellingene er ganske ekstreme. Jeg putter oppover mot et hull som ligger i en skråning, og ballen passerer hullet på venstre side, svinger rundt bak det og ruller tilbake ned mot meg. Hva i all verden? Det er et forvarsel om hva som venter, selv om ingen av greenene ute på Yasmine Valley er fullt så ekstreme som øvingsgreenen. Yasmine har trolig landets vanskeligste greener.

Banen består av to sløyfer på ni hull, med klubbhuset på toppen av åsen i midten. Den omkranser et stort øvingsområde og en kort akademibane. Klubben er stolt av sine forhøyede og romslige utslagssteder, to små innsjøer og en bekk og sine dramatiske bunkere. Første hull setter i gang med et utslag i nedoverbakke mot vann som truer til høyre. Par 5-hullet går rundt innsjøen og svinger så oppover i en dogleg. Etter et par par 4-hull fram og tilbake kommer vi til det minneverdige par 3-hullet nummer 4. Her heller greenen så mye bakfra og fram at det er vanskelig å finne en rimelig hullplassering. Selv de korteste puttene krever at du leser hellingen riktig, med mindre de går rett oppover. Pussig nok har hullet hcp-indeks 18.

Sjette hull, som tidligere var et par 5 i oppoverbakke, er kortet ned til et par 4 på 343 meter fra backtee. Det ble gjort for å få plass til den utsatte Nicklaus-banen. Teen på sjuende, et par 3, ligger høyt oppe og gir utsikt over et av banens vakreste hull.

Yasmine er enda en vakker bane nær kysten, med gamle oliventrær og vakre eukalyptustrær og en fantastisk utsikt over de hvite husene og strendene i Hammamet. Den beste utsikten har du etter min mening fra terrassen, der du kan se ned på den nydelig anrettede lunsjen og en kald pils og av og til løfte blikket mot den afrikanske solnedgangen.

45 hull på Citrus

Rett ved siden av Yasmine Valley ligger Citrus Golf, trolig landets mest komplette golfanlegg og det eneste med 45 hull. Det er bygget rundt sju innsjøer i et stort område med oliventrær og skog, og de to 18-hullsbanene ligger i mykt og behagelig bølgende terreng.

De to hovedbanene er Les Oliviers (par 72, 6106 meter) og La Forêt (par 72, 6066 meter). Les Oliviers har romslige fairwayer med spredte oliventrær som gir hullene form, særlig der de går parallelt. Første ni er ganske flate, men moroa starter for alvor på tiende. Andre ni på Les Oliviers går rundt executive-banen, en fristende nihullsbane (1221 meter) som er perfekt for å finpusse spillet, ikke minst fordi greenene er ganske gode. En spesiell detalj på executive-banen er at to av utslagsstedene ligger i bunkere. Ja, du har lov til å pegge opp ballen i bunkeren.

La Forêt er mer kupert, omgitt av en furuskog som gjør noen av hullene trange, og har noen blinde slag og noen vannhindre. Bunkerne er store og som regel ganske grunne. Et av de mest minneverdige hullene på La Forêt er åttende, et kort par 4 der en virkelig langtslager kan nå greenen fra tee (313 meter fra backtee). Greenen voktes av en slik innsjø som alltid ser ut til å friste macho-karer til å kutte litt for mye, mens de forsiktige spillerne står og smiler i skjegget.

Alle banene på Citrus er tegnet av den tilsynelatende allestedsnærværende Ronald Fream. Navnet hans står på seks av Tunisias dusin 18-hullsbaner. Fream ble opprinnelig ansatt av Robert Trent Jones på 1960-tallet, men ble bare i fire år før han startet sitt eget selskap, Golfplan. Siden har han tegnet golfbaner i 65 land, med mange vellykkede prosjekter i Asia. Han har samarbeidet med andre arkitekter, særlig australske Peter Thomson.

Alt på Citrus ser ut til å gå litt smidigere, og øvingsområdene er godt planlagt og praktiske. Baneguiden er en livredder. Citrus Golf viser en lidenskapelig holdning til golf og golfere, selv med et begrenset budsjett. Du føler deg velkommen i det øyeblikket du går inn døra. Dagen vi kom, hadde en hel gjeng juniorer under tolv år trening på kortspillsområdet, fulgt opp av en engasjert pro.

En trener putter med en gruppe juniorer på puttinggreenen på Citrus Golf — Juniorene på Citrus har det gøy på øvingsgreenene. Foto: Kaia Means

En smilende ansatt på Citrus Golf byr på fuktige håndklær fra en kurv med blomster ute på banen — Juniorene på Citrus har det gøy på øvingsgreenene. Foto: Kaia Means

Citrus er trolig anlegget jeg ville valgt hvis jeg skulle tilbringe lengre tid i Tunisia om vinteren for å jobbe med golfspillet, for her er det man trenger: to gode baner med gode greener pluss en executive-bane for avslappet trening (og kortspillsøvelser). Hotellet Sentido Phenicia i nærheten har golfpakker, og skyttelbussen går jevnlig mellom hotellet og banen. Svært praktisk. For ikke å snakke om den flotte servicen i klubbhuset og den førsteklasses tunisiske restauranten. Honnør til dem.

The Residence

Den siste banen vi spilte i Tunisia, var The Residence i Gammarth, bare 20 minutters kjøring fra hovedstaden Tunis. Den åpnet i 2008 og er landets nyeste bane og Robert Trent Jones IIs eneste bane i Nord-Afrika. Den ligger ved et naturreservat og har nok vann til å slukke en skogbrann. Du tar deg bokstavelig talt fram på en stripe land mellom Middelhavet og en saltsjø, så på hullene nær vannet blir resultatet salt uansett hvordan du slår feil.

Følelsen av havsalt og vind, med trekkfugler som baktropp, er det beste med banen. Designet er nok vanskeligere enn strengt nødvendig for et golfland i utvikling som Tunisia, som trenger enkle baner som får nybegynnere til å fortsette. Banen (par 72) er 6285 meter fra backtee og er åpenbart ment som en stor utfordring for den som vil ha en. Fra gul er den mer overkommelige 5786 meter og fra rød 4809 meter. Men fortsatt ingen lett match. På første ni kantes fairwayene av noen boliger, slik man av og til ser i Sør-Spania.

Den beste halvdelen er andre ni, men kanskje også den vanskeligste, med noen svært lange hull og mange hull med mange ulike veier til en tapt ball. Etter 18 hull er det deilig å slappe av i det ultramoderne klubbhuset med noe godt i glasset.

Kule Carthage

Til slutt besøkte vi historiske Carthage Golf Club, der golfen i Tunisia startet i 1927. Vi tok en kort tur i golfbil rundt den korte, gammeldagse banen, som ble renovert i 1991 av Yves Bureau. Men vi rakk ikke å spille den. I stedet nøt vi klubbhuset. Det tok faktisk pusten fra meg. Det føltes som en skikkelig kul bar, og fra første øyeblikk var det fullt av folk og en tydelig trendy (men avslappet) stemning. Vi satte oss for å spise lunsj, og mens vi spiste, ble musikken høyere og høyere, til det føltes som en nattklubb, enda klokka bare var to på ettermiddagen. Folk snakket, gestikulerte, lo og klemte. Det føltes virkelig som om dette var DET stedet å være i byen! Om bare flere golfklubber var like avslappede, kule og fullsatte! Det fikk meg virkelig til å ville tilbake til Tunisia, om ikke annet så for å være med i klubben en hel dag, inkludert en golfrunde.