Fantastisk golf i Alpene

Oversatt av KI

For sytti år siden, under andre verdenskrig, brukte den franske motstandsgruppen Maquis du Vercors det naturskjønne, men karrige Vercors-platået i de franske Alpene til å gjemme seg for tyskerne.

Vercors-massivet var tilholdssted for mange motstandsfolk, som i det meste av krigen kunne operere utenfor rekkevidden til den tyske okkupasjonsmakten. Mot slutten av krigen, i en berømt tale som BBC sendte fra London 5. juni 1944, ba general de Gaulle motstandsfolkene gripe til våpen mot den tyske hæren, som en del av en rekke oppstander til støtte for de alliertes planlagte invasjon i Normandie. Men tyskerne slo hardt tilbake og satte i land flere kompanier soldater, og i slaget om Vercors knuste de motstandsbevegelsen og drepte mer enn 600 motstandsfolk. I dag finnes det fortsatt mange gravsteiner og minnesmerker i området, til minne om alle som falt i det skjebnesvangre slaget.

Det samme terrenget som gjorde området til et godt gjemmested unna tyskerne, gjør Vercors perfekt for fjellsport. Om vinteren har skiområdet i Vercors 245 kilometer nedfarter og 91 heiser, og det er Frankrikes fremste langrennsområde med over 900 kilometer merkede og preparerte løyper.

Om sommeren er området populært blant klatrere og grotteforskere, paraglidere og ballongferdere, for ikke å snakke om terrengsyklister. Her finnes faktisk nesten alle sommeridretter, kanskje med unntak av seiling. Vi kom for golfens skyld.

Golf de Corrençon en Vercors

Kjører du sørover fra Grenoble opp i fjellene, kommer du snart til naturreservatet Vercors og byen Villard-de-Lans. Den er mest kjent som vintersportssted, men den er like sjarmerende om sommeren, med mange uteserveringer og restauranter og et hyggelig, om enn litt turistpreget, handleområde. Fortsetter du sørover opp dalen mot alpinbakkene, kommer du til Corrençon-en-Vercors. Der veien slutter, helt nederst i bakkene, ligger Golf de Corrençon en Vercors.

Vi kom til banen med to forutinntatte oppfatninger. Vi hadde bodd i Villard-de-Lans kvelden før, og der traff jeg en som hadde spilt banen. Jeg spurte om man kunne gå banen, eller om jeg burde leie golfbil. «Jeg gikk», sa han, som om det ikke var noe å snakke om. Det andre vi hadde hørt, var at det hadde ligget snø på banen i slutten av mai, bare tre uker tidligere, så vi var redde for at den ikke ville være i god stand.

Begge opplysningene viste seg å være feil. Det gode var at banen var i utmerket stand. Ingen spor av vinterskader, og fint gress på både fairwayer og greener. Det dårlige var at mannen jeg hadde spurt, viste seg å være triatlet. Det er ikke jeg. Men da jeg skjønte det, var det for sent å få tak i golfbil.

Banen starter på 1100 meters høyde, og allerede på første hull begynner du å klatre. Det fortsetter på andre hull og blir enda brattere på tredje. På fjerde hull mister du til slutt hele høyden på ett eneste kort par 3, et riktig spektakulært hull.

De neste hullene gir beina litt tid til å komme seg, siden de er flatere, helt til du kommer til åttende og begynner nedover mot klubbhuset. Åttende er et av de mer spektakulære hullene, et av flere par 4 der du kan nå greenen med driveren, hvis du er blant de heldige som slår både langt og rett. Når du ser greenen langt der nede, er det lett å bli fristet, men bommer du på fairwayen, blir straffen som regel en tapt ball.

På andre ni blir det skikkelig kupert, når banen klatrer enda høyere. Det er også her du finner de mest spektakulære hullene og den mest spektakulære utsikten, det ene etter det andre. Banen snor seg gjennom alpeskogen og åpner seg her og der mot snødekte tinder, blant annet på de tre siste hullene, som alle går nedover tilbake mot klubbhuset. Syttende er et av disse fristende par 4-hullene der greenen kan nås fra tee, og attende er et kort, litt skuffende par 3, men med en utsikt som veier opp for det.

Tilbake ved klubbhuset kan du nyte en øl på en terrasse med tydelig afterski-stemning. Du merker at det er her skibakkene ender om vinteren. Og har du gått banen, kjennes beina omtrent som etter en dag i bakken. Dette selv om banen er ganske kort, bare 4992 meter fra klubbtee.

Alt i alt er dette en bane du ikke bør gå glipp av hvis du er i området. Den har flere spektakulære hull og egentlig ingen dårlige hull i det hele tatt. Vel verdt å spille, men ta golfbil hvis du ikke er i virkelig god form.

Adresse, nettside, greenfee og all annen informasjon om Golf de Corrençon en Vercors finner du i banebeskrivelsen vår.

Etter golfen i Vercors

Det er mye å gjøre etter golfen i Vercors, nok til å stille enhvers appetitt, særlig hvis vi snakker om appetitt i bokstavelig forstand. Området bugner av gode spisesteder. To ganske forskjellige restauranter vi prøvde og likte:

Le Bois Fleuri – en restaurant med én stjerne i Guide Michelin på Hotel du Golf like ved banen, der kokken Jérôme Faure serverer en rekke nyskapende retter.

Malaterre – en bortgjemt, underlig, men merkelig innbydende restaurant langt inne i fjellene over Vercors. Du må avtale besøket på Malaterre på forhånd, men er du interessert i naturlig, lokal mat i svært rustikke og enkle omgivelser, er det absolutt verdt et besøk.

Mens vi var i Rhône-Alpes, fikk vi anledning til å prøve to baner til, begge langs motorveien A7/E15 sør for Lyon.

Golf Albon-Senaud

Domaine d’Albon Senaud ligger sør for Lyon, på veien mot Valence. Klubben har to baner, en fullengdes 18-hullsbane og en nihullsbane med bare par 3-hull. I tillegg til golfen finnes et hyggelig, men enkelt Best Western-hotell og en utmerket restaurant med lokal mat, alt du trenger for en golfhelg.

Banen

18-hullsbanen starter rett utenfor restauranten med et kort par 3, godt beskyttet av en liten dam. Et lett hull, med mindre du får nerver på første tee når du ser vannet …

Andre hull er et par 4 med tee høyt over engene nedenfor. Du kan nå greenen fra tee, men en strategisk plassert dam gjør det til et risikabelt foretak.

Resten av hullene på første ni spilles i ganske flatt og åpent terreng, der vanskelighetene for det meste kommer fra bunkere og dammer. Iblant kan det være litt vanskelig å finne de riktige vinklene, men andre gang du spiller banen, synes du første ni er ganske lette.

På andre ni skifter banen helt karakter og blir mer en skogsbane. På ellevte hull skjønner du plutselig at du ikke er langt fra Alpene, for nå klatrer banen bratt, svært bratt.

Ellevte hull er ikke spesielt vanskelig, bortsett fra et helt blindt utslag som gjør det vanskelig å vite hvor du skal sikte første gang du spiller banen. Når du har klatret opp fairwayen, åpner hullet seg, og du skjønner at du nok ikke burde ha brukt driveren i det hele tatt.

Banen fortsetter å klatre til du kommer til fjortende, et kort par 3 som trolig er brattere enn det er langt, og som minner deg om at du er i Alpene. Hullet er bare 126 meter langt, men fallhøyden er nok større enn det. Det stuper så bratt at du ikke kan følge ballen i lufta, du får bare håpe at du treffer greenen.

De siste hullene inn spilles for det meste nedover, langs en dal med en liten bekk som fanger opp alle feilslåtte baller.

Da vi var ferdige, føltes det virkelig som om vi hadde spilt to forskjellige baner, så ulike er andre ni og første ni. Alt i alt er banen ganske kort og ikke spesielt vanskelig, bortsett fra at det tidvis er vanskelig å vite hvor man skal sikte første gangen. For virkelig å nyte banen bør du gi deg tid til å spille den en gang til.

Adresse, nettside, greenfee og all annen informasjon om Golf Albon-Senaud finner du i banebeskrivelsen vår.

Golf de la Valdaine

Golf de la Valdaine ligger lenger sør langs A7, sør for Valence. Banen ligger like ved Château du Monard, der det er hotell og restaurant og også proshop. Igjen alt du trenger for en golfhelg.

Banen

Nå har vi lagt fjellene bak oss. Valdaines 18-hullsbane er en tradisjonell parkbane med brede, romslige fairwayer og noen spredte trær. Med par 71 og SSS 69 er det en ganske lett bane, som passer godt for en avslappende golfhelg uten altfor mye frustrasjon og med svært få tapte baller.

Første ni spilles i et åpent landskap, der hullene går fram og tilbake tett inntil hverandre. Dessverre ligger også motorveien A7 tett inntil, så regn med litt trafikkstøy på de første seks, sju hullene, synd i ellers fredelige omgivelser. Ingen av hullene er spesielt krevende før du kommer til siste hull på første ni, et par 4 med dogleg høyre rundt en stor dam. For å ha en sjanse til par må du kutte over dammen to ganger, og avstandene er vanskelige å bedømme. For en lavhandicaper er det et lett hull, men slår du ikke spesielt langt, kan det bli et frustrerende hull med smale landingsområder.

På andre ni skifter banen karakter når den snor seg inn i mer skogkledd terreng, der hullene ligger mer skjermet fra hverandre. Det gir også morsommere golf, med flere trær og mer vann i spill, og dessuten noen bakker. Klart mer krevende golf enn på første ni.

Siste hull er et par 4 med dogleg venstre, der den eventyrlystne kan kutte over noen trær og nesten nå greenen fra tee. For ekstra spenning ligger klubbhusterrassen rett bak greenen, med bare en svært smal bunker imellom, en interessant utfordring hvis du har et langt innspill og et helt publikum som ser på. Mens vi slappet av med en øl etter runden, landet en ball rett ved foten av bordet vårt, på betongen. Lokalregelen for hvordan man håndterer dette, sto på fransk på scorekortet, så jeg er ikke helt sikker på hva som er riktig framgangsmåte.

Adresse, nettside, greenfee og all annen informasjon om Golf de la Valdaine finner du i banebeskrivelsen vår.

Etter golfen

Også her var restauranten utmerket, med en tradisjonell fransk meny.

For å oppsummere det korte besøket vårt: Maten var utmerket overalt, og banene var alle i god stand, ikke altfor krevende, men heller ikke uinteressante. Med unntak av første ni på Valdaine var omgivelsene fredelige, særlig på fjellbanen i Vercors. Alt i alt noen svært vellykkede dager i Rhône-Alpes, som absolutt ga mersmak.

Denne artikkelen av Bo Sjösten ble opprinnelig publisert på engelsk på vårt søsternettsted Golf Travel Journal. Den er oversatt av KI.