Bermuda eller milliarder
Oversatt av KI
Den gamle gutteskolen min holdt nylig et klassetreff for å feire «Førti år etter». Takket være internett ble nesten alle sporet opp, og litt overraskende møtte de fleste opp. Tre av de fem medlemmene i det som ble kalt «A-laget» var der. Klassene var delt inn alfabetisk, og min gikk fra Adams til Dwyer. «A-laget» besto, i alfabetisk rekkefølge selvsagt, av Adams, Agran, Allen, Arnold og Atkinson.
Vi mimret, var enige om hvor bortkastet latinen hadde vært, spekulerte på om historielæreren vår noen gang ble dømt for pedofili og, ikke helt uventet, avslørte hva hver av oss driver med i dag. Siden jeg aner at du er enormt interessert, kan jeg avsløre at Adams, som alltid kom sist i matte og ble fratatt jobben som melkeansvarlig da han ble tatt i å selge melkeflasker i et boligområde i nærheten, i dag er en høytflyvende bankmann. Bonusen hans i fjor tilsvarte omtrent hele min livsinntekt, og tilfeldigvis eier han like mange hus som jeg har wedger (tre).
Atkinson, som berømt lurte foreldrene som kom på sesongavslutningens cricketkamp mellom lærere og elever til å kjøpe billetter til det som var gratis te, er i dag investor i risikokapital. Han kom til klassetreffet i en prangende Porsche, som han parkerte på plassen reservert for rektor. Etter det jeg kunne forstå, er hans eneste gjenværende uoppfylte ambisjon å komme med på magasinet Forbes’ liste over verdens rikeste. Allen, fortalte han oss, er toppsjef i et multinasjonalt selskap som lager suvenirkjøkkenhåndklær, mens Arnold, tror han, tjente en formue på å shorte pundet på Svarte fredag og nå bor i Monte Carlo. Verken Adams eller Atkinson var det minste interessert i min skrantende karriere som golfjournalist eller i at jeg hadde fått hole in one.
Du forstår kanskje hvorfor jeg, da jeg kjørte tilbake til det beskjedne huset mitt i min aldrende Ford Mondeo, begynte å lure på om jeg hadde tatt det riktige yrkesvalget for alle de årene siden. Humøret mitt den kvelden var det stikk motsatte av hva det hadde vært nylig under den tredje årlige Hackers Cup. Hackers Cup ligner påfallende på Ryder Cup og Solheim Cup når det gjelder ren lidenskap, rå følelser og høy dramatikk, og er et like frontalt sammenstøt mellom to bitre rivaler. Den ene siden består av populære kjendiser, den andre av en broket samling journalister.
Selv om jeg var beæret over å bli invitert til å representere yrket mitt, var det som fikk meg til uselvisk å sette alle andre midtvinterforpliktelser til side og stille meg til disposisjon, det må jeg innrømme, stedet for arrangementet … på Bermuda. Bermuda er nemlig et klassisk eksempel på en vulkansk kaldera, et geologisk fenomen som har fascinert meg helt siden jeg snublet meg gjennom geografi på videregående. En sjanse til å studere ekte vulkanske bergarter og eolisk sandstein på nært hold var rett og slett for god til å la gå fra seg.
For å være helt ærlig, et begrep Adams verken ville forstått eller kunnet forholde seg til, så økte returflyvningene på business class med BA og det nydelige Fairmont Southampton, der vi bodde i fem fantastiske dager, turens tiltrekningskraft ganske betraktelig. Legg til at kampen ble spilt på den fantastiske Port Royal Golf Course, fast arena for Grand Slam of Golf, så forstår du kanskje hvorfor det tok meg kortere tid å si «ja» enn det tar for ballen å forlate treffflaten på Bubba Watsons driver.
Ikke engang da partneren min og jeg tapte firballmatchen vår mot skuespilleren Dennis Waterman og tryllekunstneren David Redfearn, følte jeg at det hadde vært en feil å reise.
Neste dag i singelmatchene sto jeg overfor både et moralsk dilemma og en av spillets største 22-handicappere. Keith Chuter er kanskje ikke et kjent navn for folk flest, men han er likevel en svært innflytelsesrik toppleder i British Airways. Selv om jeg var for høflig til å ta opp temaet mens vi kjempet en nervepirrende match, slo tanken meg da han sto over en vrien putt på godt over en meter at det å gi bort en putt eller to muligens kunne føre til en og annen oppgradering. Laget eller business class? Kampen raste i hodet mitt da jeg hørte meg selv si: «Den er gitt, Keith.»
Til tross for min heroiske innsats ble Journalistene så vidt slått av Kjendisene. Pytt, pytt, det var stor trøst å hente i å diskutere situasjonen i Ukraina med BBC World News-programleder Naga Munchetty og Manchester Uniteds svake form i det siste med De røde djevlenes tidligere helt Steve Coppell, mens vi nippet til en «Dark and Stormy» (rom og ingefærøl) i det varme solskinnet med utsikt over Atlanterhavets turkise vann. Det er i slike øyeblikk jeg tenker at jeg kanskje ikke valgte feil yrke likevel. Så bæ-bæ til Adams, Allen, Arnold, Atkinson og deres samlede milliarder: jeg er helt fornøyd med å bare slå på baller og tastatur.
Om skribenten
Clive Agran, uten tvil den mest begavede golfskribenten i East Sussex, har vært journalist i mer enn 40 år og lurer fortsatt på hva han skal bli når han blir stor. Han har kallenavnet «Silky Swing» og vant den ettertraktede St Andrews Festival Golf Humour Award i 2012. Til tross for en livsinntekt på under 35 dollar (rundt 330 kroner) tror den stakkars karen fortsatt at han kan vinne en major. Inntil den unnvikende grønne jakken, claret jug eller hva det nå blir, dukker opp, nøyer han seg med å fortsette å skrive for Golf Travel Journal.
Denne artikkelen av Clive Agran ble opprinnelig publisert på engelsk på vårt søsternettsted Golf Travel Journal. Den er oversatt av KI.
