Atlantic Links – Røff linksgolf i Cornwall

Bo Sjosten

Oversatt av KI

«Din tur», sa jeg til Kaia på første tee. Men Kaia var ikke klar, for hun regnet med å slå ut sist i firballen vår med tre menn og henne, den eneste kvinnen. Til hennes store overraskelse lå teen hennes på første hull bak herrenes, og hun var først ut.

Vi slår ut på Burnham & Berrow Golf Club i Somerset ved Atlanterhavskysten i det sørvestlige England. En klassisk linksbane, av noen regnet som den beste engelske banen som aldri har vært vertskap for The Open Championship.

En klassisk layout

Som så mange andre gamle linksbaner ble Burnham-banen anlagt mer eller mindre slik naturen hadde formet landskapet. De tidlige golferne slo over store sanddyner, og greenene ble lagt i forsenkningene mellom dynene. Slik begynte Burnham-banen i 1891.

På begynnelsen av 1900-tallet begynte «moderne» designere å gjøre banene mer utfordrende. På Burnham & Berrow ble Harry Colt hentet inn, og med hjelp fra Alistair Mackenzie formet han banen i praksis til det den er i dag.

Kvinner fikk ikke adgang før i 1933, og det forklarer plasseringen av dameteene. Det fantes rett og slett ingen da banen ble anlagt, og de ble lagt til i ettertid der det var plass. Noen ganger betydde det ganske enkelt å plassere dem bak herreteene og legge til ett slag på hullets par. Og slik er det på første tee på Burnham & Berrow: par 4 for herrer og par 5 for damer.

Ut og hjem

Allerede på første hull får du en god følelse av hva som venter. Det er et smalt landingsområde for utslaget, med sanddyner som vokter sidene, noe som gir et blindt innspill hvis du havner utenfor fairway. Å treffe greenen krever en viss presisjon, og når du først er på greenen, får du oppleve et annet kjennetegn ved Burnham & Berrow: glatte, bølgende greener, blant de beste i Storbritannia. Vi skjønner at vi har en utfordring foran oss.

Første hull tar deg fra utkanten av byen ut til kysten. Banen går deretter parallelt med stranden på tradisjonelt linksvis, med vendepunktet lengst unna klubbhuset. Men hvert hull er vinklet litt forskjellig, så du kan aldri være helt sikker på hvordan vinden vil påvirke ballen. Enda en liten vri for å gjøre spillet ditt mer «interessant».

Evnen din til å beregne vinden blir viktig fra og med hull 2, ettersom det, og flere hull etter det, krever et nøyaktig utslag mellom og over store sanddyner.

Etter de første seks hullene forlater du dynene, og banen blir en mer tradisjonell linksbane. Det betyr på ingen måte enklere golf, for det er mange potbunkere å ta hensyn til. På et vis ser bunkerne ut til å tiltrekke seg golfballer…

De siste ni er, om mulig, enda bedre enn de første. Og de inkluderer en kirke. Ja, det står en kirke på banen. Det har av sikkerhetshensyn tvunget frem noen endringer på banen gjennom årene. Bønn er vel ikke alltid nok.

Banen går igjen inn blant dynene og avsluttes med en storslått par 4. Du trenger en lang drive, og du har likevel et langt innspill igjen, over noen dyner til greenen ved klubbhuset. Et utmerket avslutningshull der mange turneringer er blitt avgjort.

Vil du ha enda litt mer golf før du nyter en pint i klubbhuset, finnes det en andre bane på Burnham & Berrow, nihullsbanen Channel Course. Dette er på ingen måte en liten korthullsbane, men en linksbane i full lengde som er på høyde med hovedbanen i utfordringer og kvalitet. Noen foretrekker den til og med fremfor hovedbanen.

Vi hadde ikke tid til å spille Channel Course denne gangen, men det gir oss bare en god grunn til å komme tilbake. Og enhver grunn til å komme tilbake er god, vi kunne spilt denne banen igjen og igjen, den er en ren fryd.

Bed & Breakfast

På Burnham & Berrow finnes det også et lite Dormy House der du kan overnatte når du besøker klubben. Dessverre fikk vi ikke anledning til å bo der, men vi gleder oss til å prøve det neste gang, for det finnes ikke mange slike tradisjonelle britiske dormy houses igjen.

I stedet dro vi videre til Greenwood B&B like nedi veien. Å bo på en B&B burde være obligatorisk på alle golfturer til England. Man møter vennlige mennesker, får god mat og finner ut hva det er å se og gjøre i området. Sultne og tørste som vi var, fikk vi veibeskrivelse til en bar og restaurant i nærheten, Orchard Inn.

Mens vi nøt middagen, hørte vi lyder fra rommet ved siden av restauranten. Lydene utviklet seg til jubel, og vi måtte undersøke saken. Det viste seg å være en kamp i skittles, en slags innendørs bowling som ofte spilles på britiske puber, og dette var en seriekamp der lag fra to puber kjempet mot hverandre.

I pausen mellom to kamper ble jeg invitert til å prøve. Jeg siktet og, til alles forbløffelse (også min egen), slo jeg en perfekt strike på første forsøk. En perfekt motgift mot det noe matte golfspillet mitt tidligere på dagen. Jeg trenger vel ikke si at jeg umiddelbart la opp som skittlesspiller. Man skal slutte mens leken er god.

Englands eldste golfklubb

Å gå inn i klubbhuset på Royal North Devon Golf Club er som å gå inn i et museum.

Royal North Devon Golf Club har blitt kalt «Sørens St Andrews». Det er golfens vugge i England, den eldste klubben i landet, grunnlagt i 1864. Når du går rundt i klubbhuset, får du et glimt av den ærerike historien. Overalt hvor du snur deg, finnes utallige stykker golfhistorie, fra gamle hickorykøller til eldgamle golfballer, fra mengder av pokaler til en endeløs rekke treskilt med tidligere klubbmestere. Det siste er virkelig en liste over golfens store, med navn som James Braid, Harry Vardon og J.H. Taylor. Sett deg ned ved det gamle trebordet, bestill en pint og kjenn tidens vingesus.

Banen

Banen ble opprinnelig anlagt av Old Tom Morris og er i stor grad uendret siden 1908, da Herbert Fowler gjorde noen justeringer. Den ligger på allmenningsjord, det vil si at grunnen tilhører byen, og alle som bor der, har visse rettigheter, for eksempel retten til å la dyr beite på banen. Det høres kanskje rart ut, men det fungerer faktisk ganske bra. Du spiller golf, sauene og hestene holder gresset nede. Det er en symbiose. Dyrene bryr seg stort sett ikke om deg, de er godt vant til golfere. Bare respekter dem slik de respekterer deg, og nyt selskapet og bidraget deres. Og ikke bekymre deg hvis ballen havner i et hovavtrykk, en lokal regel gir deg fri dropp.

Terrenget er svært naturlig. Faktisk er det vanskelig å i det hele tatt få øye på banen når man ser på et satellittbilde. Man må zoome inn for å finne en green eller en bunker for å forstå hvor golfbanen ligger. Terrenget er bare svakt bølgende, noe som gjør vinden til en stor faktor.

Banen starter med tre ganske flate hull og avsluttes på samme måte. Høres lett ut, men det finnes noen bekker som kompliserer beslutningene dine. Fra fjerde hull er du i linkshimmelen, med en rekke utmerkede hull langs kystlinjen. Etter vendepunktet møter du for første gang «the rushes», en slags buskaktig, blomstrende sivplante som spiser golfballer i dusinvis. «The rushes» preger resten av hullene. Jeg har ingen andre kommentarer enn «hold deg unna the rushes».

«The rushes» forsvinner når du kommer til de siste hullene, men i stedet ser du noe annet man sjelden finner på moderne baner. På hull 17, en par 5, voktes greenen av både en bekk og veien som går fra klubbhuset til sjøen. Å prøve å nå greenen på to ender som regel med katastrofe, enten en tapt ball eller en knust frontrute.

Overlever du hull 17 uten å bli saksøkt, er hull 18 et ganske enkelt hull som tar deg tilbake til klubbhuset. I hvert fall ser det slik ut, til du oppdager at greenen voktes av enda en bekk, betegnende nok kalt «The Pill».

Har du den minste interesse for golfhistorie, er Royal North Devon et must. Og selv om du ikke har det, får du en fantastisk tradisjonell linksopplevelse.

Saunton

Da vi var ferdige med runden på Saunton, snudde jeg meg mot medlemmet som så elskverdig hadde fulgt oss, og sa: «Hvis jeg bare kunne spille ett sted resten av livet, måtte det være her.» Den gang ante jeg ikke at den store Harry Vardon en gang hadde sagt noe mistenkelig likt: «I would like to retire to Saunton and do nothing but play golf for pleasure.» Banene må virkelig lokke frem den tanken.

Saunton er virkelig et fantastisk sted for golf. Men det har ikke alltid vært slik, for veien til de to flotte Saunton-banene har vært humpete.

Det hele begynte i 1897, og den første banen ble gradvis utvidet til den hadde 18 hull i 1908. Men så kom første verdenskrig, og banen åpnet ikke igjen før i 1919. Noen gode år fulgte, med store spillere som James Braid og Henry Cotton i konkurranse på Saunton. Så brøt andre verdenskrig ut, og banen ble gjort om til øvingsfelt, først og fremst for amerikanske stridsvognmannskaper som trente til D-dagen. Stridsvogner på golfbaner er generelt en dårlig idé, og det tok til 1952 å få alt i orden igjen.

I 1974 åpnet den redesignede West-banen, og nå hadde Saunton to linksbaner av mesterskapskvalitet. Ikke mange andre klubber (om noen) kan si det samme.

Så med to flotte baner, hvilken bør du spille?

Begge banene ligger blant vakre, uberørte sanddyner, Braunton Burrows, ved Bideford Bay. Selve dynene regnes som så økologisk viktige, med over 500 arter av planter og dyr, at hele området er erklært biosfæreområde av UNESCO. Det er selvsagt flott fra et naturvernperspektiv, men det legger noen begrensninger på golfklubben. Den siste tiden har det betydd å fjerne uønsket, invaderende kratt fra banen, en betydelig byrde for klubben, men en fordel for golfere som kommer på avveier. Noen ganger kan det som er bra for miljøet, også være bra for golfere.

Old Course (East) er banen som som regel får de beste karakterene. Herbert Fowler har på mesterlig vis lagt banen gjennom dynene på en måte som noen ganger får deg til å føle at du er alene på banen. East er også den lengste av banene, rundt 300 yards (rundt 275 meter) lengre enn søsterbanen i vest, så innspillene dine blir konsekvent lengre. Siden de fleste hullene er par 4 (13 i alt), kan det være frustrerende hvis du ikke slår langt. Hull å merke seg er det 530 yards (rundt 485 meter) lange andre hullet og par 3-hullet 17 på 207 yards (rundt 190 meter).

New Course (West) går ikke så mye blant dynene som East, men heller på mer tradisjonelt bølgende linksterreng. Den er også litt mer variert enn East, med flere dogleger og noen burns (bekker) som kompliserer strategien. Den har en bedre blanding av hull, med tre par 5 og fem par 3, inkludert to av de tre siste hullene. Det avsluttende par 3-hullet er en virkelig perle.

Den er noen hundre yards kortere enn East, så innspillene blir ikke fullt så lange. Det er bra, for greenene er harde og raske, noen av de beste greenene jeg har sett. Selv om East som regel får høyere karakter, kan West virkelig hevde seg, og hvis East-banen ikke hadde eksistert, ville West sannsynligvis fått betydelig høyere karakter.

Så hvilken bane bør du spille? Du har sikkert skjønt svaret nå. Du bør spille begge. Men hvis du må velge, spill West hvis du vil ha det morsomst, og spill East hvis du er en dyktig, langtslående golfer på jakt etter en seriøs utfordring.

Etter runden kan du spise lunsj eller middag i klubbhusets restaurant med utsikt over det svært utfordrende 18. hullet på East-banen.

Naturlig golf

Etter fem dager med fem flotte linksbaner i det aller sørvestligste hjørnet av England (de to andre banene var Trevose og St Enodoc, omtalt i en tidligere artikkel), er det vanskelig for meg å se for meg et bedre sted for flott linksgolf i flotte omgivelser. Uansett hvor mange ganger du spiller disse banene, blir ingen runder like. Jeg likte særlig hvordan banene bare gled inn i naturen og lokalsamfunnet, som på Royal North Devon, der de lokale bare ruslet ut på banen om kvelden for å se til dyrene sine.

Det føltes som om golfen var tett vevd inn i hverdagslivet til folk som bor her, i motsetning til enkelte andre steder der golfbaner er bygget som et påheng for å lokke turister. Her føltes det som om golfen alltid hadde vært her og alltid vil være det, en svært god følelse som jeg skulle ønske var vanligere på golfreisemål.