Irlands fremste golfgale

Oversatt av KI

Hvis du en gang reiser over havet til Irland, hold utkikk etter min gode venn Ivan Morris. Her er en mann som er så utrolig gjennomsyret av golf at du kunne vært unnskyldt for å tro at han er nær slekt med de litt mer berømte Morris-ene i St Andrews.

Ivan og jeg møttes første gang på Lahinch i 1966, da jeg var på det svenske landslaget og spilte mot Irland. Vi har holdt kontakten gjennom årene, og sist vi møttes, spurte jeg ham hvordan han ble smittet av golfsyken. Dette er svaret hans (jeg noterte flittig):

Moren min var golfgal

– Først og fremst, la meg forsikre deg om at golfgalskap ikke smitter. Det er faktisk en arvelig tilstand. I mitt tilfelle fikk jeg det fra moren min, som av og til fikk meg til å forlate middagsbordet og gå ut i hagen for å demonstrere en teknisk detalj i golfsvingen som vi diskuterte.

– Golfen begynte for meg andre dag i sommerferien i juni 1961, like før jeg fylte 16. Den gang solte jeg meg i glansen av å være en nøkkelspiller på et svært suksessrikt skolelag i rugby som hadde vunnet cupen, og i tillegg spilte jeg på Irlands G16-landslag i fotball. Etter en kamp mot England tilbød Harry Parks, den legendariske manageren for Aston Villa, meg en måned på prøve. Til min store fortrytelse sa foreldrene mine «Nei!», og for å få meg til å glemme den knusende skuffelsen introduserte de meg for golf.

En golfbesatt sogneprest

– På min tredje eller fjerde dag på golfbanen møtte jeg en golfbesatt sogneprest som umiddelbart smittet meg uhelbredelig med en sykdom jeg aldri har blitt kvitt. Det første offeret var at jeg aldri spilte fotball igjen. Som rugbyspiller holdt jeg ut litt lenger, men det ga jeg også opp for tidlig, 21 år gammel, selv om jeg hadde fått høre at de irske uttakerne regnet med meg. Min ærverdige mentor hadde overbevist meg om at jeg kunne spille golf på toppnivå til jeg var godt over 50, mens jeg kunne ende opp knust før jeg var 30 hvis jeg fortsatte med rugby.

– Fader Enright var en fargerik skikkelse. Etter et besøk i Vatikanet beskrev han Petersplassen som «et solid jern 4» for sin forvirrede biskop. Han slo langt og var stolt av det. Han ville elsket grafitt, titan og drivere med store hoder og fjæreffekt, men dessverre dro han til Heavenly Gates CC før den teknologien kom. Første gang vi møttes, spilte fader Gerry og jeg 45 hull i strekk til mørket falt på. Det var begynnelsen på et intenst vennskap. Vi spilte jevnlig 54 hull om dagen og stoppet bare for å spise grovbrød, hardkokte egg, frukt og kjernemelk. Vi spiste sittende i gresset bak det gamle klubbhuset av tre, med et allerede månedsgammelt nummer av det amerikanske ukebladet Golf World, som ble slukt med like stor appetitt som maten.

– Fader Enright og jeg tenkte ikke mye over hvorfor vi spilte. Vi var langt mer opptatt av hvordan vi skulle vinne. Da vi ble lei av å slå hverandre, fant vi opp «den usynlige mannen», en avtalt målscore. Hvis det ikke gikk bra på de første hullene og kysten var klar, løp vi av og til tilbake til første tee og begynte på nytt. Selv om jeg hadde 20 i handicap og han 2 da vi startet, brydde vi oss ikke mye om handicap.

Matchspill med presteskapet

– Vi kjørte «Shot Recall», en fantastisk treningsøvelse. Den gikk ut på at vi ga hverandre et avtalt antall lisenser til å ta om et dårlig slag, eller, mye mer avgjørende, få motstanderen til å slå om et godt. Fader Enright så på golf som en metafor for livet: en reise, ikke et mål. Han sa at vi begynner hver runde på nytt. Etter en rekke opp- og nedturer ender vi, uansett hvor godt eller dårlig det har gått, i et hull i bakken. Det er hvordan vi takler det som skjer imellom, som teller.

– Fra første stund ble jeg håpløst forelsket i golfens presisjon, konkurransen, historien, arkitekturen, litteraturen og de enkle spaserturene i frisk luft. Først senere lærte jeg å sette pris på vennene jeg har fått over hele verden gjennom golfen.

Golfere, ristet, ikke rørt

– I løpet av livet har jeg møtt mange golfgale. En av dem var agent 007! Etter en frustrerende dag på Aloha GC i Spania i 1981 stormet jeg inn i garderoben, slo nesten døren av hengslene, rev av meg skoene og kastet dem mot veggen, noe som fikk noen velfortjente kraftuttrykk til å hagle i min retning.

– Jeg hadde akkurat fått tilbake fatningen da Sean Connery braste inn og mumlet rasende på skotsk. Han rev også av seg skoene og kastet dem mot den samme veggen. Da jeg brast i latter, eksploderte Connery og kalte meg en «forbasket bedreviter». I løpet av noen minutter trøstet vi hverandre og diskuterte det lunefulle ved et spill som av og til gjør oss begge gale.

Om Ivan Morris

Ivan Morris er mangeårig medlem av golfklubbene Limerick, Ballybunion, Lahinch og Doonbeg og har vært elitegolfer i over femti år, med en unik lidenskap og innsats i utallige nasjonale og internasjonale mesterskap. Han ble kåret til Golf Nut of the Year av Golf Nut Society of America i 2002 (den første ikke-amerikaneren som fikk utmerkelsen) takket være sin første bok, Only Golf Spoken Here (2001), og har også skrevet The Life of O’Reilly (2002), The Doonbeg Ghosts (2006) og Life As A Way of Golf (2012).

Morris var også medforfatter av Larry Lambrechts praktfulle fotobok om irsk kystgolf, Emerald Gems (2003). Ivan har vært frilans golfspaltist siden 2003 og har blitt publisert i Irland, Storbritannia, USA, Tyskland, Danmark og Sverige. Jeg treffer ham av og til gjennom vårt felles medlemskap i European Golf & Travel Media Association og gleder meg alltid til historiene hans, som ofte ledsages av et skarpt og innsiktsfullt syn på golfens tilstand. For Ivan Morris er golf tydeligvis en komplett og altoppslukende livsstil.

Denne artikkelen av Johan Lindeberg ble opprinnelig publisert på engelsk på vårt søsternettsted Golf Travel Journal. Den er oversatt av KI.