Halve banen, dobbelt så moro?

Oversatt av KI

Gjennom årene har jeg hatt privilegiet å spille mange av verdens beste golfbaner, og det er virkelig en fantastisk opplevelse. Det er spennende å sammenligne berømte baner med hjemmebanen og med andre baner man har spilt. Det finnes til og med dem som reiser verden rundt med det ene formålet å samle greenfeekvitteringer eller suvenirer fra så mange «trofébaner» som mulig, noe å vise frem hengende på golfbagen eller på troféveggen hjemme.

Med tiden har jeg blitt mer interessert i den golfverdenen som i flere hundre år har levd videre i skyggen av den «nye» standarden med 18 hull. Standarden ble satt da Old Course i St Andrews ble kortet ned fra 22 til 18 hull. Det skjedde i 1764, rett og slett fordi det er lettere å vedlikeholde fire hull færre. Det finnes ingen bestemt dato for når 18 hull ble standard, men i 1858 utstedte The Royal and Ancient Golf Club of St Andrews nye regler for medlemmene sine. Regel 1 sa: «one round of the Links or 18 holes is reckoned a match unless otherwise stipulated». Den regelen førte til at en rekke baner hadde tilpasset seg matcher på 18 hull innen 1870-tallet.

Til tross for 18-hullsregelen var nihullsbaner likevel vanligere, rett og slett fordi det var mye lettere å få plass til ni hull ved hjembyen når man stiftet en ny klubb.

Mange ganger på reisene mine har jeg spilt baner med ni eller ti gode hull som senere er utvidet til 18, der de nye hullene har en annen karakter og samtidig er mindre interessante. Gode eksempler er Pwllheli og Porthmadog i Wales, begge enestående på ni hull, og så ganske middelmådige på de andre ni.

Skottland og Irland kryr av utmerkede nihullsbaner som turistene aldri besøker. Hvorfor det? Rett og slett fordi vi har lært at en golfbane skal ha 18 hull, eller til og med 27 eller 36.

Jeg bor og spiller de fleste rundene mine i Sør-Sverige. Vi har bare tre «ekte» linksbaner som har kommet med i «The 246 True Links Courses of the World», bibelen for enhver linksentusiast. To av dem, Viken og Ljunghusens gamle bane, er nihullsbaner.

Personlig velger jeg alltid en god nihullsbane fremfor en middelmådig 18-hullsbane. Det gjelder særlig når jeg reiser til en ny bane. Gleden ved å spille den samme banen to ganger, slik man gjør på en nihullsbane for å få en full runde, er at man allerede kjenner banen på de «andre» ni. Man får sjansen til å nyte spillet mye mer.

Denne artikkelen av Johan Lindeberg ble opprinnelig publisert på engelsk på vårt søsternettsted Golf Travel Journal. Den er oversatt av KI.