Minnesota – golfens land

Oversatt av KI

De fleste kan ramse opp de tre store golfstatene i USA: Florida, California og Arizona. Men hvilken delstat kommer på fjerdeplass? Svaret kan overraske deg.

Minnesota. Akkurat.

Statistikk kan riktignok vris til å bevise nesten hva som helst. Men Minnesota havnet faktisk på fjerdeplass i en landsomfattende undersøkelse av golfernes tilfredshet. Og det finnes flere imponerende tall som støtter påstanden:

• Minnesota har 508 golfbaner, og 90 prosent av dem er åpne for alle
• 31 prosent av innbyggerne kaller seg golfere og spiller i snitt 24 runder i året
• 19 golfanlegg
• Minnesota har vært vertskap for alle de 13 nasjonale USGA-mesterskapene
• På trappene: Ryder Cup 2016 og USGA Senior Championship 2017

Statistikk til side, vi bestemte oss for å reise til Minnesota og se selv. Og for å prøve banen der neste Ryder Cup skal spilles. Men mer om det senere.

Innsjøer, innsjøer og atter innsjøer

Først ut var Brainerd Lakes. Det er utrolig mange innsjøer i Minnesota. Teller man alle, har Minnesota lengre strandlinje enn Florida, Hawaii og California til sammen. Innsjøer mindre enn 10 acres (omtrent 40 mål) teller ikke en gang, de er bare «dammer». Golfbanene i Brainerd-området, to timer nord for tvillingbyene Minneapolis og St. Paul, minnet oss om baner vi har spilt i Finland og Sverige. Det er ingen tilfeldighet at mange av innvandrerne til Minnesota kom nettopp derfra. Landskapet og klimaet er likt, og bøndene som utvandret, visste straks hvordan jorda skulle drives.

Første stopp var Grandview Lodge, med to 18-hullsbaner, The Pines og The Preserve. Vi valgte The Pines den dagen.

The Pines består av tre nihullssløyfer, Lakes, Woods og Marsh. Banen ble tegnet av Joel Goldstrand og åpnet i 1990. Navnene kan gi inntrykk av at sløyfene er svært forskjellige, men det er de ikke. Vi spilte Lakes og Woods, men begge var egentlig skogsbaner, kanskje med noen flere innsjøer og dammer på Lakes.

At de ligner hverandre, betyr ikke at de er kjedelige, langt ifra. Hullene er ganske forskjellige og byr på noen overraskelser. Allerede på femte hull møter du et blindt utslag over en kant i fairwayen. Sjekk baneguiden. Slår du driver, får du problemer. Nederst i bakken ligger en liten innsjø med greenen på den andre siden. Dette er et hull for den tenkende golferen. Og flere overraskelser venter.

Når du forlater sjette green og går mot sjuende, er det som å komme inn i en annen verden. Plutselig står du i en lysning i skogen, ved en liten innsjø. Midt i sjøen ligger en liten, mystisk øy med noen skumle døde trær. Det er som et eventyrlandskap. Kanskje bor det et troll ute på øya?

Og så ser du den, greenen på den andre siden av sjøen, målet ditt: 135 meter unna, med masse vann mellom deg og flagget. Et fantastisk vakkert hull, nesten helt formet av naturen selv. Etter min mening banens beste hull.

Det må ha vært en skikkelig utfordring for arkitekten å tegne hull som kunne følge sjuende, men han klarte å holde interessen oppe. Greenen på niende er et eksempel. Den er mer enn 60 meter bred, men ganske smal. Havner du i feil ende, venter en monsterputt.

Woods-sløyfen ender rett nedenfor klubbhusverandaen. Attende green er omgitt av en liten innsjø og en bekk med en foss, svært vakkert. En nydelig avslutning på en fin bane, en bane jeg gjerne skulle hatt som «hjemmebane» i golfferien.

Klubbhuset har en hyggelig restaurant med god mat etter golfen, men den virkelige kulinariske opplevelsen finner du nede ved lodgen, et par minutter unna med bil eller skyttelbuss. Der er det flere fine restauranter å velge mellom. Maten var virkelig utmerket, og vinutvalget eksepsjonelt, over 2000 ulike viner fra hele verden. Det sier seg selv at middagen varte til langt på natt.

Overnatting på Grand View finnes i mange former og størrelser. Vi bodde i en hytte noen minutter fra lodgen, svært godt egnet for en eller to familier som reiser sammen. Et hus i to etasjer med fire soverom, kjøkken, spisestue, stue, biljardbord og en ekte hjemmekino med kinostoler i skinn. Tenåringene har det bra mens du er ute og spiller golf.

Som golfere rakk vi ikke å utforske Grand View Lodges andre store trekkplaster, vannaktivitetene. Lodgen ligger rett ved en 800 meter lang sandstrand ved en stor, klar blå innsjø, perfekt til alt fra brettseiling til fiske. Alt i alt gjør det Grand View til et svært hyggelig feriested for hele familien.

Mystic Lake

Etter det korte besøket i Brainerd Lakes dro vi tilbake til området rundt Minneapolis for mer golf. Først ut var Mystic Lake, i et indianerreservat sørvest for byen.

Å kalle en bane en «hyggelig feriebane» kan noen ganger være en forsiktig måte å si at den ikke er så hyggelig på. Men når det gjelder Mystic Lake, betyr det virkelig både hyggelig og ferie. Mystic Lake er faktisk en av svært få baner i Minneapolis-området der du kan ta heisen fra rommet rett ned til første tee.

Mystic Lake er en enorm virksomhet, med nesten 4200 ansatte. Anlegget ligger i et siouxreservat, og hovedvirksomheten er pengespill: I hotellet ligger et gigantisk kasino. Med et slikt opplegg ville det være lett å tro at golfbanen er en liten sidevirksomhet, et punkt på listen over fasiliteter. Men slik er det ikke. Banen holder toppklasse, er svært godt stelt og har en interessant og tidvis krevende layout. Med mange dammer og innsjøer kommer vannet i spill på mange av hullene.

Banen er overraskende kupert, med tanke på at landskapet rundt for det meste er prærie. Åsene rammer inn de fleste fairwayene og hjelper deg faktisk ved å sende ballen tilbake mot midten på mange hull. Fairwayene er fine og myke, og greenene holder god kvalitet, med myke, men ikke straffende ondulasjoner.

Etter hvert som runden skrider fram, viser hullene seg å være overraskende varierte. Flere bekker snor seg gjennom banen og krever strategisk spill.

Signaturhullet er attende, et par 5. Utslaget må bære over en ganske stor innsjø. Med mindre du er en langtslager, blir andreslaget blindt, over en ås som forsvares av flere store bunkere. Når du kommer opp på åsen, ser du neste utfordring, en øygreen. Innspillet avgjør alt, så vær forsiktig. Et fint siste hull der en turnering kan avgjøres.

Etter runden har du et overflødighetshorn av restauranter å velge mellom. Vi prøvde grillen i første etasje og fikk deilige forretter og så saftige hamburgere. Akkurat det man trenger etter en formiddag på golfbanen.

Alt i alt var Mystic Lake en overraskende god opplevelse.

Ryder Cup kommer til Minnesota

Etter runden på Hazeltine National oppsummerte medspilleren min banen svært treffende: «Den ser lett ut, men det er den ikke.»

Når det gjelder historie, er det vanskelig å slå Hazeltine National. Banen har vært vertskap for alle de viktige golfturneringene i USA: US Open, PGA Championship, US Senior Open, US Women’s Open og US Amateur. Og nå får den Ryder Cup.

Banen ble tegnet av Robert Trent Jones Sr. og åpnet i 1962. Den har vært vertskap for flere US Open og ble av og til kritisert for å være for vanskelig på vindfulle dager, noe som til slutt førte til noen endringer. Endringene ble godt mottatt, og deretter fulgte en rekke majorturneringer. Banen fortsetter å utvikle seg, nå under ledelse av Robert Trent Jones’ sønn Rees Jones, som har oppgradert banen med nye utslagssteder og flyttet noen bunkere, alt for at banen skal forbli krevende til tross for stadig bedre golfutstyr.

Banen følger Robert Trent Jones’ filosofi: Belønn modige slag som lykkes, straff dårlige, men tilby alltid et trygt alternativ for den som ikke vil ta sjanser. Med andre ord: Frist de modige til å ta sjanser for å vinne turneringer. Heldigvis hadde jeg ingen turnering å vinne denne dagen.

Allerede på første hull skjønner du at dette ikke er noen lett bane. Selv om du når greenen på regulation, får du en vanskelig putt hvis du ikke ligger på riktig platå. Slik var det på mange hull, særlig på fjerde.

Etter litt hvile på andre hull venter tredje, et par 5 med hcp-indeks 1. Selv proffene trenger tre slag for å nå greenen, med et vanskelig innspill mot en forhøyet og svært ondulert green. Et av mine favoritthull på banen. På femte er bunkerne den største komplikasjonen. På sjette, et av de vakreste hullene (særlig hvis du bor i en av villaene ved greenen), får du den første smaken av vann. Og slik fortsetter det.

På andre ni kommer du ned til Hazeltine Lake allerede på tiende, det vakreste hullet, og snart når du et av banens vanskeligste hull, nummer tolv. Med en ny tee 50 yards (rundt 45 meter) lenger bak og en dam som vokter greenen er det en skikkelig utfordring selv for proffene.

På sekstende slår du ut over Hazeltine Lake. Som om ikke det var vanskelig nok, havner du i en bekk hvis du slår for langt. Johnny Miller kalte det «sannsynligvis det vanskeligste par 4-hullet jeg har spilt». Men spiller du fra et av de fremre utslagsstedene, er det overkommelig for alle.

Banen slutter slik den starter, med en green i tre nivåer, slik at greenkeeperen kan gjøre hullet så vanskelig som turneringen krever. Et genialt opplegg.

Det nybygde klubbhuset har alt du kan ønske deg, og noe av det kan du til og med kjøpe i proshopen, til svært rimelige priser. Ikke gå glipp av all historien på veggene på vei til restauranten. Har du sjansen, bør du gå opp på takterrassen, som har flott utsikt over banen, og en klar dag ser du sentrum av Minneapolis i det fjerne.

Kan man så spille Hazeltine? Egentlig ikke, det er en privat klubb. Men på mandager er den åpen for veldedighets- og firmaarrangementer. Jobber du i riktig firma, kan du altså ha en sjanse til å få en starttid. Får du det, venter en skikkelig opplevelse. Men selv om du ikke får det, kan du besøke Hazeltine under Ryder Cup.

Hazeltine er vertskap for Ryder Cup i september 2016, og det var derfor vi var der, for å skrive om det og gjøre deg som leser lysten på å reise dit. Billettlotteriet stengte allerede i september, men det finnes mange pakketurer med billetter. Eller du kan gå all in og leie et hus ved banen. Det bak sekstende tee koster beskjedne 125 000 dollar uka. Men det er stort nok til at du kan ta med noen venner. Og du får se dramatikken på kanskje Hazeltines vanskeligste hull på nært hold. Kjør på.

Mall of America

Før du forlater Minneapolis, er det ett stopp til du må gjøre: Mall of America, USAs største kjøpesenter. Det ligger et steinkast fra flyplassen i Minneapolis, i Bloomington, og har satt Minnesota på verdenskartet. Shoppere kommer med buss fra hele Midtvesten, og noen flyr til og med dit fra Europa og resten av verden bare for å handle. Vi så noen asiatiske shoppere som startet med å kjøpe trillekofferter og så dro dem med seg fra butikk til butikk og fylte dem med det de kjøpte. Effektiv reiseshopping.

Da kjøpesenteret åpnet i 1992, var det først ute med et nytt konsept som blandet shopping og underholdning. Det er så stort, med ankerbutikker i alle fire hjørnene, at en hel fornøyelsespark med berg-og-dal-bane og flere andre karuseller (27 i alt) får plass på det åpne området i midten. I tillegg er det et akvarium, en flysimulator og mange spill og temabutikker. Ikke noe problem å holde barna opptatt, så du kan fortsette å shoppe.

Konseptet har vist seg svært vellykket, og kjøpesenteret bygges stadig ut. Nå har det over 500 butikker og flere store hoteller med direkte forbindelse. Vi bodde på et av de nyeste, Radisson Blu, med under 100 meter fra heisene til kjøpesenteret. Hotellet har ikke bare direkte forbindelse, det har til og med en concierge for shoppere. Når du har kjøpt noe på senteret, ringer du bare conciergen, så kommer de og henter posene og setter dem inn på rommet ditt. Selv kan du bare fortsette å shoppe, shoppe, shoppe. Og når du trenger en pause, er det mange restauranter å velge mellom, blant annet klassikere som Hooters og Hard Rock Café.

Jeg er selv ingen storshopper, men jeg kan likevel ikke la være å bli imponert over hele Mall of America. Og er du en storshopper, må du ikke gå glipp av det. Men ikke dra dit i starten av turen. Spar det til slutt, og ta bybanen til flyplassen når du er ferdig.

Etter fem dager med golf og shopping reiser vi hjem med mer enn vi hadde regnet med, både golfopplevelser og sprengfulle handleposer. Vi gleder oss allerede til å komme tilbake og utforske mer av Minnesota.

Denne artikkelen av Bo Sjösten ble opprinnelig publisert på engelsk på vårt søsternettsted Golf Travel Journal. Den er oversatt av KI.