Kongelig golf i Nord-Irland

Oversatt av KI

Vi dro til Nord-Irland for å finne ut hvordan et så lite land har klart å fostre så mange golfere i verdensklasse, der de siste er Graeme McDowell, Darren Clarke og selvfølgelig Rory McIlroy, verdens hotteste spiller akkurat nå. Vi tror vi fant svaret, og underveis fikk vi «kongelig behandling».

Vi fant ingen gode direktefly til Nord-Irland, så vi fløy til øyas største flyplass, Dublin Airport, der de fleste internasjonale besøkende til Irland kommer inn. Når vi likevel var i Dublin, hvorfor ikke besøke Royal Dublin Golf Club?

Royal Dublin

Royal Dublin ligger på Bull Island i Dublin Bay, bare noen minutter fra sentrum. Øya er mer eller mindre en miljøulykke. Det hele begynte med at Dublin Bay slammet igjen på 1700-tallet. Mudring hjalp ikke, så man bygde en molo i sør. Da den ble ødelagt av en storm, foreslo ingen ringere enn kaptein William Bligh, kjent fra Bounty, en molo i nord. Den fikk navnet North Bull og ble langt mer vellykket. Tidevannet førte slammet ut av bukta, og noe av det la seg rundt moloen, og slik begynte det som i dag er Bull Island å vokse fram. Området ble et populært utfluktsmål i helgene, og i 1889 fikk Royal Dublin Golf Club tillatelse til å flytte fra Sutton til den nye øya.

Royal Dublin er full av tradisjoner og golflegender. Vi hadde knapt kommet fram før vi støtte på en av dem i baren i klubbhuset, Christy O’Connor Sr. For dere som er for unge til å huske: Christy har vunnet British Masters og spilte i hver eneste Ryder Cup fra 1955 til 1973. Han nærmer seg nå 90, men er fortsatt i fin form og full av historier, som han delte med oss over en Guinness. Flere medlemmer slo seg ned, og vi fikk høre en av klassikerne:

Det mangeårige medlemmet Larry Gunning var funksjonær under Irish Open på Royal Dublin i 1996. På det korte par 4-hullet nummer 16 hadde Seve Ballesteros bommet på greenen, og ballen lå vanskelig til i en nedoverbakke. Larry ba om stillhet da Seve skulle slå, men Seve tok seg god tid, og Larry gjentok sitt høylytte «Stille, takk!» flere ganger. Til slutt ble Seve irritert og bjeffet tilbake: «Larry, det er ikke publikum, det er deg. Vær stille selv!» Så mislyktes han med chippen, og en tilskuer kommenterte tørt: «Larry, det er nok best at du løper!» Men Seve chippet i for birdie, og alt endte godt.

Banen er en klassisk linksbane, opprinnelig tegnet av Harry Colt og senere modernisert av Martin Hawtree. Bull Island er i bunn og grunn en flat sandbanke, men det betyr ikke at banen er lett. Mange pottebunkere gjør spillet vanskeligere, og god spilleplanlegging er viktigere enn lange drives. Et flatt kystlandskap gir også sterk vind, enda en komplikasjon. Målgolf er ingen god strategi, du må mestre bump-and-run for å få en god score. Banen avsluttes med et utmerket par 4 med dogleg, som ender rett foran klubbhuset. For å nå greenen på to slag må du kutte over et våtmarksområde, noe som gir endeløs underholdning for dem som sitter i baren i andre etasje i klubbhuset.

Neste dag satte vi kursen mot Nord-Irland og mer kongelig golf. Men like før grensen stoppet vi ved det som har blitt kalt «en av irsk golfs best bevarte hemmeligheter», County Louth Golf Club, også kalt Baltray.

Baltray

Baltray er en svært krevende linksbane på nesten 7000 yards. Den skiller seg likevel fra de fleste linksbaner ved at den består av to sløyfer og kommer tilbake til klubbhuset etter ni hull. En annen forskjell er at alle hullene unntatt to (13 og 14) går i ulike retninger, noe som gjør køllevalget enda vanskeligere i den evige vinden.

Klubben ble grunnlagt i 1892, men dagens bane ble tegnet av Tom Simpson og åpnet i 1938. Det meste av Simpsons layout er bevart, men den er modernisert av Donald Steel og Tom MacKenzie, sist i 2003. Nå er flere forbedringer på gang, denne gangen av den danske banearkitekten Philip Spogard, en stjerne i vekst som blant annet har Carya i Belek og Himmerland på Jylland på CV-en.

Igjen var vi heldige. Philip var på Baltray samme dag som vi kom, for å inspisere endringene på et par hull og diskutere en fullstendig omlegging av syttende hullet. Han fortalte om noen av utfordringene:

«Det er en ømfintlig sak», sier Philip. «Du prøver å forbedre noe som er tegnet av noen av verdens beste arkitekter, så du må gå forsiktig fram. Du må prøve å hedre og bevare Simpsons ideer og samtidig tilpasse banen til dagens bedre utstyr.»

I tillegg til å modernisere banen prøver Philip å gjøre den vakrere. Små endringer som noen ganger ikke engang påvirker spillet, kan utgjøre stor forskjell, som å la roughen vokse høy rett foran teen, der ingen (forhåpentligvis) lander uansett, eller å legge om en gangsti så den ikke synes fra tee. Han flytter også noen bunkere slik at du kan trille ballen inn på flere greener, slik man gjør på tradisjonelle linksbaner.

Banen er virkelig krevende. De første hullene lurer deg til å senke skuldrene, men så blir du raskt ydmyket når banen snor seg inn mellom sanddynene og vinden fra havet tar tak. For ikke å snakke om den høye roughen og de krevende pottebunkerne, som ligger gjemt der du minst venter dem. Spesielt vakkert er fjortende hullet, et kort par 4 der greenen kan nås fra tee. Kanskje når du greenen, men mer sannsynlig havner du i trøbbel og lurer på hva som gikk galt.

Banen har konsekvent vært rangert blant de ti beste, og Philips endringer vil nok befeste den plasseringen. Ikke gå glipp av den. Vil du bli et par dager, finnes det også et hotell og en utmerket restaurant i klubbhuset.

Tilbake på veien krysser vi grensen inn i Nord-Irland. Den eneste merkbare forskjellen er at euroene våre ikke lenger duger. Oi.

Royal Belfast

Vi fortsetter nordover til Nord-Irlands viktigste by, Belfast.

Royal Belfast er Irlands eldste golfklubb, grunnlagt i 1881. Dagens bane ble tegnet av Harry Colt og åpnet i 1925, etter at klubben hadde måttet flytte etter første verdenskrig. Som en del av flyttingen kjøpte klubben et palass fra viktoriatiden som klubbhus, med praktfulle spisesaler og imponerende glassmalerier. Det er lett å få inntrykk av at dette er et ekte kongelig palass og ikke «bare» en golfklubb. Husk dress, skjorte og slips hvis du blir invitert til å spise i den formelle spisesalen (har du glemt dress og slips, finnes det også en mer uformell spisesal og bar).

Banen på Royal Belfast er en parkbane. De første hullene er omgitt av skog, men så åpner banen seg, med bredere fairways og utsikt mot havet. Den skal belønne strategisk spill mer enn kraft, men vi fant i hvert fall noen hull som krevde lange utslag hvis vi skulle klare dem. Greenene er lumske, for de ser ofte ganske flate ut, men heller i virkeligheten mer enn man skulle tro. Roughen holdes høy, og det kreves mye kraft for å komme seg ut. Alt i alt er banen betydelig mer krevende enn det vakre landskapet og utsikten først får deg til å tro.

Byen Belfast

Før vi forlot Belfast, ville vi se litt mer av severdighetene. Det opplagte førstevalget var det nyåpnede og mye omtalte Titanic-museet. Det bør du ikke gå glipp av.

Etter museumsbesøket begynte tiden å bli knapp, så vi bestemte oss for å få profesjonell hjelp til å se byen. Og hvem vet mer om Belfast enn en lokal drosjesjåfør? Det viser seg å være en hel bransje i Belfast, og sjåførene er kunnskapsrike guider. De kjører deg rundt til alle de kjente veggmaleriene og andre severdigheter fra Belfasts nyere historie. Turen tar vanligvis en time eller to. Anbefales på det varmeste, særlig hvis du har dårlig tid.

Sørover

For å komme til neste kongelige bane kjører vi sørover fra Belfast, mot kysten. Men før vi når turens siste bane, stopper vi ved enda en skjult perle.

Ardglass

Da Rory McIlroy ble spurt om favorittbanene sine i Nord-Irland, svarte han: «Jeg tror den beste parkbanen er Belvoir Park og den beste linksbanen Ardglass.» Bedre anbefaling kan man knapt få. Vi ble nysgjerrige og måtte bare spille banen.

Når vi følger skiltene til Ardglass, tror vi først at vi har kjørt feil, for vi havner ved et middelalderslott. Men vi har kommet riktig. Ardglass har verdens eldste klubbhus, i et gammelt slott der deler av bygningen er fra 1200-tallet. Klubben startet i 1896 i en av stallene og leide snart hele bygningen og jorda foran for å anlegge en bane med åtte hull. Banen ble gradvis utvidet og fikk sine nåværende 18 hull på 1990-tallet.

Og for en bane! De tre første hullene ligger dramatisk til langs Irskesjøen. Første hullet er et par 4 i motbakke mot en smal fairway, med alle muligheter til å havne på den steinete stranden. Andre hullet er et par 3 over en kløft, ofte i stiv kuling, slik det var den dagen vi spilte. For å nå greenen 160 yards unna krevdes en godt truffet trekølle 3, og ballen landet likevel litt kort. Og slik fortsetter det, med åtte hull langs Irskesjøen. Det eneste pusterommet kommer på noen lynghull midt i runden, men selv de er en utfordring når det blåser. Ved vendingen kan du nyte den praktfulle utsikten over bukta og landsbyen like sør for Ardglass før du snur tilbake mot havet for mer juling av vinden. Men det er god juling, og hvert hull er en fryd å spille.

Da vi endelig fikk en pause og avsluttet med eagle og birdie i medvind, nøt vi en velfortjent Guinness og lyttet til alle historiene om klubbhuset. Spøkelser som flytter ballene i det forlatte snookerrommet, og til og med en historie om et lite barn som ble funnet innmurt i 1927. Caddiemasteren hadde flere historier, men dialekten i dette hjørnet av Irland var litt for bred til at vi fikk med oss alt.

Vil du spille Ardglass, og det bør du, kan du som regel bare dukke opp og få starttid. Best er selvfølgelig å ringe på forhånd, og aller best er det å spille med et medlem, for da er greenfeen bare 20 pund (rundt 250 kroner).

Royal County Down

Siste stopp er Royal County Down Golf Club, omtrent en time sør for Belfast. Da vi kommer fram om kvelden, regner det så kraftig at du knapt ser noe ut av vinduet, men neste morgen våkner vi til en fantastisk soloppgang over vannet. Når vi tar en tur på banen i morgensola, møter vi en armada av greenkeepere som reparerer hver divot og klipper hver green. «Verdens beste jobb», sa en av dem lurt mens han klippet en tee til perfeksjon.

Første tee er litt skremmende. Når du ser ut over første fairway, ser landingsområdene svært smale ut. Starteren er en blid kar, men du merker at han tar mål av deg: Er du virkelig god nok til denne banen? Han har gjerne meninger om hvilket utslag du bør bruke, og som regel kreves handicap 9 eller lavere for noe lenger bak enn gul tee. Lytt til rådene hans og vær ydmyk når du velger utslag, så blir runden morsommere.

Det viser seg at landingsområdet på første fairway er betydelig bredere enn det ser ut til. Slik er det på mange hull: De har ofte smale passasjer mellom sanddynene, men blir betydelig bredere lenger fram, der de fleste ballene lander. Banearkitektene har gjort en utmerket jobb med å lure deg til å tro at hullene er mye vanskeligere enn de er, ikke at de på noen måte er lette.

De første ni hullene snor seg gjennom sanddynene ved vannet, med fothøy rough og gulltorn langs sidene. Det er nok av pottebunkere å velge mellom. Eller rettere sagt, noen ganger ser det ut som de velger deg, når ballen triller ned i dem som trukket av en magnet. Er du først i en bunker, er den eneste veien ut noen ganger å spille bakover, for forkanten er ikke bare høy, men også kantet med høyt, seigt gress. Greenene er store, harde og bølgende, så målgolf er et dårlig alternativ. Bedre er bump-and-run, forutsatt at du har spilt klokt og lagt opp med en åpning mot greenen mellom bunkerne.

Andre ni ligger litt lenger inn i landet og har en litt annen karakter. Her er det mange blinde utslag, så spiller du banen for første gang, er det lurt å bruke 45 pund (rundt 560 kroner) på en caddie. Han har den lokalkunnskapen og erfaringen som trengs, ikke bare for å si hvilken kølle du skal ta og hvor du skal sikte, men også for å vite hvor bak kollen ballen har forsvunnet, og hjelpe deg å finne den. Det er godt brukte penger, og du slipper mye frustrasjon.

Alt dette får kanskje banen til å høres ut som en pine å spille, men det er stikk motsatt. Du går derfra lykkelig etter å ha spilt en av verdens aller beste baner (Royal County Down er for tiden rangert som den beste banen utenfor USA). Forutsatt at du ikke brydde deg altfor mye om scoren.

Overnatting og praktisk informasjon

Du kan ikke bare dukke opp på Royal County Down og gå ut på banen. Den er ofte fullbooket, og du må bestille i god tid. Greenfeen må betales senest en måned i forveien. Er dere færre enn fire, blir dere sannsynligvis satt sammen med andre spillere. Med fire spillere i hver gruppe skulle man tro at spillet går tregt, men det rause startintervallet på tolv minutter gjør at det stort sett glir fint.

Like ved banen ligger femstjerners Slieve Donard Hotel. Anbefales på det varmeste.

Oppsummering

Etter en svært hyggelig reise gjennom Nord-Irland begynner vi å forstå hvorfor landet har fostret så mange fremragende golfere. Når du spiller linksgolf på Ardglass og Royal County Down, får du øve på alle tenkelige slag fra alle mulige og umulige leier, ofte i tøft vær attpåtil. Legg til litt målgolf på parkbanen Royal Belfast, så utvikler du et svært allsidig spill. En oppskrift på golfsuksess.

Denne artikkelen av Bo Sjösten ble opprinnelig publisert på engelsk på vårt søsternettsted Golf Travel Journal. Den er oversatt av KI.