Over dammen
Oversatt av KI
Minneapolis, here we come!
I dag drar vi til USA på høstsesongens første tur, og målet er Minneapolis. For å komme dit valgte vi Icelandair, en av mine favorittmåter å krysse Atlanterhavet på.
Hvorfor Icelandair? Først og fremst fordi det er praktisk. Reiser du mellom byer som Icelandair flyr til (og det er mange, 25 i Europa og 15 i Nord-Amerika), kommer du frem med bare et kort mellomlandingsstopp i Reykjavik, som ligger rett på storsirkelruten mellom Europa og Nord-Amerika. Ganske lurt møtes alle flyene på Island samtidig, så stoppet blir kort, akkurat nok til å strekke på bena og kanskje handle litt. Flyplassen er kompakt, så alt er nært og overgangene går smidig. Dette er også hjemmebasen til Icelandair, så skulle de fryktede «tekniske problemene» som alle hyppige flyreisende gruer seg for, oppstå, finnes det alltid et annet fly tilgjengelig.
En annen fordel er at mellomlandingen skjer utenfor USA, slik at du går gjennom toll og immigrasjon på endelig destinasjon. Flyr du med et annet selskap og mellomlander i USA, må du gjennom tollen der, noe som legger timer til den totale reisetiden, for ikke å snakke om bryderiet. Vil du forresten ha et lengre stopp for å se litt av Island, kan du bli opptil en uke på Island på hvilken som helst billett.
Icelandair flyr bare smalkroppsfly (for det meste 757), noe som betyr færre passasjerer, som igjen gir raskere ombordstigning og generelt raskere alt.
En siste ting: golfbagen reiser gratis med Icelandair. Du får to kolli på opptil 23 kg hver inkludert i billetten, og det ene kan være golfutstyret ditt (golfbager kalles sjarmerende nok «små gjenstander» i bagasjereglene). En sjeldenhet i dag, når flyselskapene tar seg godt betalt for bagasje generelt og sportsutstyr spesielt.
Nevnte jeg at billettprisene er ganske rimelige?
Nok skryt. Hvordan var selve flyturen?
Flyet til Island var fullbooket, og de hadde bare tre personer i innsjekkingen, så køen var ganske lang. Alt i alt tok det nesten en time.
Flyet ble forsinket rundt 20 minutter på grunn av en syk passasjer på det innkommende flyet, så vi benyttet anledningen til å spise lunsj på flyplassen. Det var bra, for all mat om bord må kjøpes, bare kaffe og brus er gratis, og maten som selges, er begrenset til sandwicher og salat. Du kan imidlertid ta med egen mat hvis du vil.
Flyet var rent og friskt, og setekomforten på nivå med det vi har blitt vant til på økonomiklasse i dag. Underholdningssystemet var ganske enkelt og begynte å bære preg av alder, og hodetelefoner kostet ekstra, men tar du med egne hodetelefoner, var filmutvalget greit.
Servicen var god, men ikke noe spesielt. Vann ble tilbudt mer enn én gang, og vi slapp irriterende taxfreesalg.
Vi tok igjen det meste av forsinkelsen, og under oppholdet i Keflavik rakk vi å nyte loungen. Det er en svært god lounge, ren, ikke overfylt og med et godt utvalg av snacks og sandwicher, og selvsagt gratis vin og øl.
Altfor snart måtte vi videre. Igjen lange køer i passkontrollen og flere lange køer for å komme om bord. Men alt gikk svært smidig, og hele overgangen på Keflavik var stort sett en hyggelig opplevelse (hvis en flyplassovergang noen gang kan kalles «hyggelig»).
Den andre etappen fra Keflavik til Minneapolis er den lengste, 6,5 timer i lufta. Vi kom raskt av gårde, siden flyplassen nesten aldri er travel. Jeg hadde flaks og fikk vindusplass på en nødutgangsrad, så flyturen var svært behagelig med god benplass. Igjen var kabinen ren, med ingenting ødelagt eller ute av drift. Samme opplegg med mat og hodetelefoner, men alt måtte kjøpes, bare brus var gratis. Det er uvanlig på transatlantiske flyvninger, så vær forberedt. På den annen side var innsjekket bagasje og golfbag gratis, så det oppveier kostnaden for maten og vel så det. Alt i alt kom vi ut i pluss.
Flyet landet mer eller mindre i rute, og alle golfbagene våre kom også frem. Alt i alt en hyggelig og begivenhetsløs opplevelse, akkurat slik reiser bør være. Hvis jeg skulle gi karakterer, ville Icelandair få en solid B+ for den totale opplevelsen og en A for valuta for pengene.
Denne artikkelen av Bo Sjösten ble opprinnelig publisert på engelsk på vårt søsternettsted Golf Travel Journal. Den er oversatt av KI.
