Enda en av linksperlene i det nordvestlige Irland

Bo Sjosten

Oversatt av KI

På road tripen vår langs Wild Atlantic Way i det nordvestlige Irland har vi nå kommet frem til klubben som har fått navnet sitt etter fylket, Donegal Golf Club, også kalt Murvagh etter stranden som omkranser banen.

For tredje dag på rad kommer vi til en bane der Pat Ruddy har hatt fingrene med i spillet. Også her på Donegal Golf Club ble han hentet inn for å modernisere banen på 1990-tallet, blant annet bunkringen. Vi tror vi begynner å få taket på stilen hans: ser du i spilleretningen for å planlegge neste slag, og det er et område du ikke helt ser, så ligger det en bunker der. Lurt, men samtidig litt spennende. Et annet av Pats bidrag var å forlenge banen, som nå måler hele 7 200 yards (rundt 6 580 meter) fra bakre tee. Tenk deg godt om før du velger bakre tee, særlig hvis det blåser litt. Og blåse gjør det nesten garantert: banen ligger på en liten halvøy, helt utsatt for vestlige atlanterhavsvinder.

Banen ble designet i 1973 av Eddie Hackett og består av to sløyfer på ni hull, med de første ni mot klokken i den ytre sløyfen og de siste ni med klokken innenfor. Man får med andre ord prøve å spille med vinden fra absolutt alle kanter.

Banen starter litt tamt med noen «enghull» lengst fra havet, men fra hull fem blir det dramatisk. Her kommer vi inn blant sanddynene, og golflivet blir straks mer komplisert: par 3, 177 meter, i oppoverbakke, til en halvt skjult green med en kløft foran og høye sanddyner rundt hele greenen bortsett fra en smal åpning. Og så selvsagt bunkere til høyre som man ikke ser fra tee… Har man motvind, blir køllevalget vanskelig, kanskje har man ikke engang en kølle som når frem. Og noen alternative spilleveier finnes ikke. Men et vakkert golfhull er det, vi ville ikke endret noe selv om vi kunne.

Hull 6, 7 og 8, par 5-4-5, går deretter på toppen av en stor sanddyne langs kysten og Murvagh Beach. Alle tre er fine hull, men favoritten vår er hull åtte, en par 5 som man må spille mer enn én gang for å forstå skikkelig, med alternative spilleveier og diverse kratere å miste seg selv i. Ingen skjulte bunkere, derimot, det er vanskelig nok som det er. De tre kysthullene er uten tvil også de vakreste hullene på banen, med utsikt over Atlanterhavet.

De siste ni går, som sagt, innenfor de første ni. Også her finner vi et kupert landskap med mange fine hull. For eksempel hull tolv, hele 544 meter fra bakre tee, med to bekker som krysser fairway og åtte bunkere som fanger opp baller, en hel drøss midt på fairway for den som ikke planlegger spillet nøye. Hull seksten er også et hull som tester de beste, med sine 227 meter og en green omkranset av, nettopp, bunkere. Avslutningen er fin, med et utslag man må lure gjennom en V-formet dal midt på fairway. Egentlig ikke noe problem, men den lurer øyet til å tro at hullet er vanskeligere enn det er.

Etter runden feirer vi at vi overlevde med en lunsj (og en Guinness eller to, det trenger jeg vel ikke nevne nå lenger?) i det moderne klubbhuset, som, i likhet med så mange andre klubbhus vi har vært innom her i Irland, har to etasjer: proshop og garderober nede og en restaurant med panoramautsikt over banen oppe. Her kan man lett tilbringe resten av dagen med å slikke sårene. Har man tid til å bli til solnedgang og været samarbeider, blir man rikelig belønnet.