Play it again, Sam – Golf i Marokko

Oversatt av KI

Bildet dukker opp i hodet i all sin svart-hvite fargeprakt. Bogart står der med sigaretten i munnviken, lener seg over golfbagen og sier med full autoritet: Play it again!

Jeg har nettopp slått ut på første hull på Royal Dar Es Salam i Marokko. Etter først å ha fristet meg med et distinkt klikk og en fin stigning, tar ballen sin vanlige bane ut til høyre. Jeg lengter etter å høre Bogarts stemme raspe frem den klassiske replikken: Ta en mulligan.

Fem baner, fem unike opplevelser

Når man reiser til et land der golfen er relativt ny, er banene ofte veldig like. Noen har funnet en vinneroppskrift, og så har banene blitt presset ut, den ene etter den andre, den ene lik den neste.

Ikke i Marokko. Vi testet fem ulike baner i fire ulike byer i løpet av noen intense dager, og alle banene var helt forskjellige opplevelser. Positive sådanne. Vi er enige med Bogart: Play it again. Vi kommer tilbake.

Først ut: Royal Dar es Salaam

Vi begynner i hovedstaden Rabat. Golfklubben Dar es Salaam har forstavelsen «Royal», for det var her kong Hassan II spilte golfen sin. Banen ble anlagt allerede i 1923, lenge før Hassan II fikk tilbake makten i Frankrikes tidligere protektorat. Men det var Hassan som gjorde golfen populær i Marokko.

Stemningen rundt banen er også litt «royal». Hit går det ingen charterturer, her spiller mest Marokkos elite og inviterte gjester. Her spilles også den eneste Europatour-turneringen i Marokko, Hassan II Golf Trophy, rundt mars hvert år. Men banen er åpen for publikum: bestill en starttid, betal en ikke spesielt høy greenfee og spill deg rundt.

Vi spilte «Parcours Rouge», den røde banen, som er den beste, og den som Europatour-turneringen spilles på. Banen holder høy klasse. Noen kaller den Afrikas beste bane, men så langt vil vi ikke strekke oss. De fleste hullene er ganske smale og slynger seg mellom fullvoksne eukalyptustrær. Atmosfæren er rolig og nøktern, og man føler seg ofte som den eneste gruppen på banen. Banen er flat og kan ved første øyekast virke ganske lett. Men det er den ikke. Den er lang (6427 m), fairways er smale, og greenene er godt bevoktet av bunkere. Layouten passer golfere på alle nivåer. Selv lavhandicapperne i gruppen vår fikk en utfordring, selv om jeg selv kom meg rundt uten å miste en eneste ball.
Før siste ni åpner banen seg litt, med en innsjø som grenser til fire hull. Niende hull, en par 3, spilles mot en øy, et kjærkomment innslag etter noen timer i «skogen». Mer vann venter på de neste hullene, men egentlig kommer vannet ikke så mye i spill.

Som det sømmer seg på en «kongelig» bane, mangler ingenting i klubbhuset. Maten er førsteklasses, det samme er servicen, så snart du har stilt tålmodighetsmåleren i Marokko-modus. Det lønner seg ikke å ha det travelt. Spill runden i det tempoet du vil, men sørg for at resten av ettermiddagen ikke har noen pressende avtaler. Nyt maten og omgivelsene, slå av mobilen og len deg tilbake med en drink i hånden.

Marrakech

Crosby, Stills & Nash sang om «Marrakech Express» allerede i 1969. Førti år senere sitter jeg i baksetet på en minibuss på den fem timer lange motorveituren til Marrakech. «Express» er ikke det første jeg tenker. Tidene forandrer seg. Marrakech er i dag en moderne millionby, komplett med internasjonal flyplass. Skal du hit, er det best å fly, for avstandene er lange i Marokko, og veiene er av varierende standard.

Men i Marrakech finnes medinaen fortsatt, med det store sentrale torget Djemaa el Fna. Her finner du slangetemmere og sjonglører, matboder og dansende gutter, omgitt av hoteller og kafeer på den ene siden og Marrakech-soukene, det tradisjonelle afrikanske markedet, på den andre. Har jeg hørt. For medinaen rakk vi ikke, vi var her for å spille golf!

Amelkis Golf Club

Rundt Marrakech finnes flere fine baner, blant annet Palmeraie GC og Marrakech Royal GC, men denne gangen valgte vi Amelkis GC.

Amelkis er en bane i moderne stil, med mye både vann og bunkere. En av lavhandicapperne i gruppen kalte den litt slemt en typisk «Florida-bane», kanskje fordi han visste at den var designet av en amerikaner, Cabell Robinson. Og visst minner den om baner man finner i Florida, men vi synes ikke det var noe negativt. Tvert imot, banen var variert og i utmerket stand, kanskje med unntak av greenene, som var litt humpete.

Banen er relativt lettspilt, vi klarte ikke å miste en eneste ball, men ikke kjedelig. Siste ni er vakrest, med mye vann og mer interessante hull. Banen passer for golfere på alle handicapnivåer og er et utmerket valg for en golfferie.

Lunsjen etter morgenrunden inntas med fordel på uteterrassen med utsikt over attende green. Maten er utmerket, men pass deg for vinen. Da vi bestilte uspesifisert rødvin til maten, ble vi litt overrasket (mildt sagt) da regningen kom og en flaske marokkansk vin kostet over 40 euro (over 400 kroner). Med andre ord: les vinkartet før du bestiller.

Etter golfen kom vi oss faktisk inn i medinaen, men i stedet for å blande oss med vanlige folk gikk vi til Mamounia Hotel, innenfor medinaens murer, men som i en helt annen verden. Winston Churchill inviterte Roosevelt hit for noen dagers R&R under andre verdenskrig, Alfred Hitchcock filmet i lobbyen, og kjendiser som Chaplin og Rolling Stones har bodd her. Hotellet er nettopp pusset opp for 176 millioner dollar (rundt 1,6 milliarder kroner), og det synes. Ytterste luksus overalt. Unn deg en spasertur gjennom hotellet og hagen, det er gratis, i motsetning til rommene, som starter på rundt 500 euro (rundt 5200 kroner) natten. Men så har de også fire ansatte per rom.

Mot kysten

Etter ørkenvarmen i Marrakech var det deilig å ta «ekspressen» mot kysten og den sjarmerende kunstnerbyen Essaouira. En ny motorvei vil kanskje gjøre Essaouira til en forstad til Marrakech, men foreløpig er det en humpete tur på tre timer.

Essaouira var tidligere en viktig havneby, dit varer kom helt fra Timbuktu via Marrakech for videre frakt til Europa og den nye verden. Byen er i dag litt av en kunstnerby, med mange gallerier, og kalles også «Marokkos Woodstock» på grunn av musikkfestivalen som hvert år i juni trekker artister fra hele verden. Blant andre Jimi Hendrix satte Essaouira på kartet. Tempoet er rolig, klimaet behagelig, og stranden er lang og skjermet av øya Mogador. Her finnes også en medina med mange små håndverksbutikker. Alt dette lærte vi av en svensk kunstforening vi traff ved hotellfrokosten. Selv så vi ikke byen, for vi var her for å spille golf.

Verdens beste gratisbane

Noen kilometer sør for Essaouira finner vi Golf de Mogador, et nytt resort og en ny golfbane designet av Gary Player. Det meste er fortsatt en byggeplass, men den første av to planlagte 18-hullsbaner er helt ferdig. Og greenfeen var definitivt i vår prisklasse: gratis. Men du må skynde deg. Gratistilbudet gjelder bare til slutten av oktober 2009. Deretter går prisen opp til 30 euro (rundt 300 kroner) til hotellet er ferdig, og så til 70 euro (rundt 730 kroner).

Vi sier det med en gang. Dette var den beste av de fem banene vi spilte på denne turen. Layouten var både interessant og utfordrende, uten å være for vanskelig for gjennomsnittsgolferen. Også lavhandicapperne i gruppen satte pris på banen, en utfordring fra svart tee. Rett og slett en bane for alle. I tillegg i nydelig stand (80 banearbeidere sørget for det), særlig med tanke på at banen nettopp hadde åpnet.

Banen ligger nær Atlanterhavet, og flere hull har utsikt over havet, særlig hull 17, der man ser byen Essaouira og øya Mogador. Det eneste skåret i gleden var de to avslutningshullene, 17 med et blindt utslag og 18 med et blindt innspill. Ingen store innvendinger, men litt synd på en ellers nesten perfekt layout.

Ytterligere 18 hull er under bygging. De skal etter sigende bli enda bedre, litt høyere opp med fantastisk utsikt. Hotellet bygges også for fullt, og ved siden av planlegges en liten landsby i Provence-stil, åpen for alle, ikke bare golfgjestene. Det lover å bli et imponerende anlegg.

Til Essaouira kommer du med bil fra Agadir på rundt 2,5 timer.

Amerikansk kjøpesenter, Las Vegas eller Irland?

Sist ut på denne turen var Mazagan Resort, et megaprosjekt av den kontroversielle Sol Kerzner (Sun City), Dubai World (Jumeirah Golf Estates) og nok en gang Gary Player. 350 millioner dollar (rundt 3,3 milliarder kroner) er investert i prosjektet, som skal stå ferdig høsten 2009.

Mazagan ligger like nord for El Jadida, langs atlanterhavskysten noen timer sør for Casablanca. Når man kommer over kammen og ser hotellet for første gang, tror man at man har kjørt feil: det hele ser ut som et stort amerikansk kjøpesenter, komplett med en gigantisk parkeringsplass (hvem kjører bil hit?). Vel inne i hotellet endrer inntrykket seg, og nå er det Las Vegas som gjelder. Fem hundre rom, marmor overalt, store åpne flater, buffetrestauranter og et stort kasino. Her bør man ha kompasset med seg. Selv bodde jeg i «sektor 7», noe jeg ble opplyst om etter at jeg hadde forvillet meg til sektor 2 på jakt etter rommet mitt.

Vel ute på golfbanen blir inntrykket et annet. Nå føles det som Irland, bare varmere. Et inntrykk som ble forsterket av den tykke kysttåken som rullet inn fra Atlanterhavet. Da vi litt senere i runden kom opp til det høyt beliggende hull 13 og så ut over hele banen, minnet den igjen om en irsk kystbane, for eksempel Dooks. Halvparten av hullene går parallelt med kysten og har en tydelig linkskarakter. De øvrige hullene er mer som en parkbane. Nøyaktig hvordan den endelige følelsen blir, får vi se om noen år, når trær og villaer er på plass.

Banen er relativt lang, men ikke spesielt vanskelig, i hvert fall når det ikke blåser. De fleste fairways er brede og åpne, uten altfor mange bunkere. Det er som regel lett å finne ballen selv om du bommer på fairway, den eneste komplikasjonen er den seige isplanten som dekker deler av roughen. Ballen ser spillbar ut, men ikke la deg lure. Isplantens blader er «sukkulente», noe som for en golfer enklest oversettes til «tyggegummi». En lavhandicapper i gruppen vår så svært overrasket ut da han etter et fint slag fra roughen så opp for å følge ballbanen, bare for å finne ballen igjen ved føttene sine sekunder senere.

Mazagan Resort er definitivt en bane som tåler å bli spilt mer enn én gang. Og hotellet viste seg å være helt utmerket når man først hadde lært seg å finne frem. Mange restauranter å velge mellom, et fint bassengområde og en tilsynelatende endeløs sandstrand.

Ekstra bonus: Royal El Jadida

Morgenfriske som vi er, rakk vi en ekstra golfrunde på hjemreisedagen: Royal El Jadida, noen kilometer sør for Mazagan Resort.

El Jadida er en sjarmerende bane ved kysten like nord for byen. Den starter som en skogsbane med flere spennende hull, mange dogleger der du må spille strategisk og ikke bare dundre løs med driveren. Etter noen hull i skogen åpner banen seg med flere vannhindre. Hullene tvinger deg til å velge riktig kølle, uten å være for vanskelige.

Siste ni begynner med flere hull rundt en kunstig innsjø. Hull 12 er ikke for den som slicer, men slår du rett, blir du belønnet med et kort innspill. Greenen er imidlertid godt bevoktet av bunkere.

De tre siste hullene går langs atlanterhavskysten. Hull 16 er signaturhullet, med en vakker utsikt over havet bak greenen.

Ved banen ligger Hotel Sofitel, bygget i middelhavsvillastil. Har du råd, bør du bo i en av suitene over to etasjer, med utsikt over byen El Jadida fra en balkong på størrelse med en tennisbane. De vanlige rommene er heller ikke så verst, og prisnivået er moderat. En utmerket base for en golfuke.

Dessverre var greenene ikke i beste stand da vi var der i oktober 2009. Klubben sier at de jobber med saken, men det kan være lurt å sjekke før du reiser.

Marokko som golfland

Hva synes vi så om Marokko som golfdestinasjon? Alt i alt et svært godt valg. Alle banene vi spilte, var vel verdt et nytt besøk. Hotellene var alle gode. Skåret i gleden var, som nevnt, den dyre alkoholen, med skandinaviske priser både på hotellene og i golfklubbene. Litt trist å nyte noen øl etter golfrunden og så få en saftig regning.

Vi anbefaler ikke at du reiser like mye rundt som vi gjorde. Veiene er av varierende kvalitet, og trafikken er tidvis svært tett. Aller best er nok en pakketur til en av byene, der du lar golfverten guide deg til banene.

Denne artikkelen av Bo Sjösten ble opprinnelig publisert på svensk på vårt søsternettsted Golfjournalen.se. Den er oversatt av KI.