Praia D’El Rey Golf (West Cliffs Course) – Test og vurdering

Oversatt av KI

West Cliffs, som åpnet i juni 2017, er det nyeste tilskuddet til atlanterhavskystens utvalg av gode baner.

Det er omtrent 2000 meter – eller fem golfhull – mellom West Cliffs og Praia D’El Rey. Derfor burde naturen ikke skille seg spesielt mye mellom banene. Skulle man tro. Og visst ligger begge banene tett inntil Atlanterhavet. Men mens Praia D’El Rey er både park-, skogs- og strandbane, er West Cliffs en utpreget linksbane.

Likevel sier banenes arkitekter at de har bevart så mye som overhodet mulig av den opprinnelige vegetasjonen og de naturlige sanddynene og klippene. Så like og likevel så forskjellige – hvordan kan det ha seg?

West Cliffs’ arkitekt, amerikanske Cynthia Dye McGarey, ga en del av svaret da hun åpnet West Cliffs sommeren 2017. Hun sa:

– Det er bare en del av hullene som har naturlige sanddyner. Mange hull måtte vi dekke med knust sand fra gruver.

Med andre ord – hun og teamet hennes gjorde nok ganske kraftige inngrep i den opprinnelige naturen, tross alt.

Med det sagt må jeg likevel ta av meg golfhatten for den fantastiske jobben Dye og gjengen hennes har gjort. West Cliffs har definitivt utsikter til å bli både nummer én på Portugals golfhimmel og blant de beste i verden.

En runde på banen gir mersmak. Allerede på tredje hull, en par 3 med indeks 1, settes dagsordenen. Fra tee til green brer vannet seg ut på høyre side, mens venstre side er dekket av tett buskvegetasjon. Midt imellom slynger det seg en fairway så ondulert at berg-og-dal-banen på Gröna Lund i Stockholm burde rødme av skam. Knapt 100 meter før greenen tårner det seg så opp en vakkert dekorert sanddyne midt i fairwayen.

Både hull fem (par 3) og hull sju (par 5) er andre høydepunkter på de første ni som fortsatt sitter i minnet. Hull fem er riktignok bare 118 meter fra gul tee, men bommer man på den ondulerte greenen på utslaget, lander ballen garantert på den suverent oppbygde vollen av bunker og skrånende forgreen.

Hull sju er banens vanskeligste par 5, med skrånende fairway i nedoverbakke fulgt av dogleg til venstre og et sveip over tett kratt frem til en hevet green.

Det blir litt tid til å samle seg på de neste ni hullene, men det går ikke an å slappe helt av. Jeg benyttet anledningen til å beundre de nydelige blomsterdekorasjonene som rammer inn hull 13 og 14, før det var tid for fire lekre avslutningshull frem til klubbhuset.

Når West Cliffs er finjustert om noen år, holder jeg en skikkelig stor euro på at vi kan regne den med blant den fremste golfbaneeliten – både i Europa og resten av verden.

Denne siden av Bo Sjösten ble opprinnelig publisert på svensk på vårt søsternettsted Golfjournalen.se. Den er oversatt av KI.