Hazeltine National Golf Club – Test og vurdering

Oversatt av KI

Allerede på første hull skjønner du at dette ikke er noen lett bane.

Selv om du når greenen på regulation, får du en vanskelig putt hvis du ikke havner på riktig nivå. Slik fortsatte det på mange hull, spesielt på fjerde.

Etter litt pusterom på andre hull hadde hull 3, en par fem, indeks én. Selv proffene trenger tre slag for å nå greenen, med et vanskelig innspill mot en hevet og svært kupert green. Et av mine personlige favoritthull på banen. På hull 5 er bunkerne den største komplikasjonen. På hull 6, et av de vakreste (spesielt hvis du bor i en av villaene ved greenen), får du den første smaken av vann. Og slik fortsetter det.

På andre ni kommer du ned til Hazeltine Lake allerede på hull 10, det mest naturskjønne av alle hullene, og snart når du et av banens vanskeligste hull, nummer tolv. Med en ny tee 50 yards (rundt 45 meter) lenger bak og en dam som vokter greenen, er dette en skikkelig utfordring selv for proffene.

På hull 16 slår du ut over Hazeltine Lake. Som om ikke det var vanskelig nok, havner du i en bekk hvis du slår for langt. Johnny Miller kalte dette hullet «sannsynligvis den vanskeligste par fire jeg noen gang har spilt». Men spiller du fra en av de fremre teene, er det fullt mulig for alle.

Banen avsluttes slik den startet, med en green i tre nivåer, som lar greenkeeperen gjøre hullet så vanskelig som turneringen krever. Et flott oppsett.

Denne siden av Bo Sjösten ble opprinnelig publisert på engelsk på vårt søsternettsted Golf Travel Journal. Den er oversatt av KI.