På øya Hainan i Kina kan de ikke bygge golfbanene raskt nok. Ti baner på Mission Hills Haikou fylles opp hver dag av firerball etter firerball med rike kinesere. Det er ikke uten grunn at Tiger og Rory møttes til duell her. De følger pengene.
På Hainan Rendez-Vous-messen i Sanya, Kina møter jeg en hyggelig australsk-nederlandsk dame som virker veldig jordnær. Jeg blir litt overrasket når jeg hører hun er på jakt etter en håndfull kinesiske milliardærer til å finansiere et prosjekt.
– Det holder ikke med millionærer. Det er multi-milliardærer rundt hvert et hjørne her, det er de som er målgruppen, sier hun.
Lite ante jeg at jeg to dager senere skulle spille en runde golf med en kinesisk multi-milliardær.
Kina-golf
Ifølge Verdensbanken ble prosentandel fattige i Kina redusert fra 84 til 12 prosent i årene mellom 1981 og 2008. Med dagens 1,3 milliarder kinesere, blir det likevel i dag et stort antall fattige i landet. På samme måte blir det totale antallet milliardærer relativt høyt – selv om de er en forsvinnende liten prosentandel av hele befolkningen.
Dollar-milliardærer er relativt sjelden vare globalt sett. Ifølge Hurun Report er det nå 315 dollar-milliardærer i Kina, sammenlignet med 422 i USA. Vi har seks i Norge. Men faktum er at antall rike i Kina er i full fart oppover. Og mange av de rike i Kina ser på golf som den perfekte måten å slappe av og bygge forretningsrelasjoner på.
Det er nok noen smarte mennesker i Kina som har sett på prognosene for golfsporten i ’Midtens Rike’. I dag har Kina cirka 350.000 golfere, mens hele verden har 60 millioner. Hvis prognosene slår til, vil det i 2020 være 20 millioner golfere bare i Kina. Men hvor skal de spille? Dagens 800 baner blir ikke nok. I USA er det 20.000 baner for 30 millioner spillere. Det betyr – hvis de skal holde tempoet oppe – at det må bygges mange tusen nye baner for kineserne.
Det er ikke rart at verdens golfindustri ser på Kina som selve fremtiden. Men kinesiske myndigheter er ikke like positive – de har nå lagt ned forbud mot å bygge nye baner, noe som blir vanskeligere og vanskeligere for resorteierne å vri seg unna gjennom fiksing og triksing.
For å få et innblikk i golf i Kina, dro jeg til Ballantine’s Sanya Golf Team Trophy i Hainan, sponset av St Andrews World Golf Festival. Men først tok jeg turen oppom Mission Hills Haikou på nordsiden av øya.
22 nye baner på Haikou
På Mission Hills Haikou er det nå ti baner på ett og samme anlegg – som også inkluderer 12 restauranter og 220 forskjellige bassenger med kildevann i den renommerte spa-avdelingen. Det underligste av alt, er at det er vanskelig å få starttid – hele anlegget kryr av kinesiske golfere. Dette er litt misunnelsesverdig. I Europa sliter vi med glisne baner.
– Guinness Rekordbok har nettopp stadfestet at vi har verdens største spa-anlegg, sier vertinnen min, pr-dama Icy Xia, over en kopp kinesisk te.
– Og planene er at det skal bygges 12 baner til her.
– Du mener her på Mission Hills Haikou? Tolv baner til? spør jeg, med grønnteen i vrangstrupen.
– Ja, det kommer til å være 22 baner i alt, sier hun som om det var den naturligste ting i verden, selv om det er offisiell stans i all golfbanebygging i Kina.
Det var her på Sandbelt Trails Course at Suzann Pettersen vant World Ladies Championship i 2014 da hun slo Inbee Park med ett slag. Duellen mellom Tiger og Rory gikk på Blackstone Course.
Blackstone Course er banen alle vil spille, selvfølgelig. Det blir jeg sendt ut for å gjøre. Caddien min, Li Min, som er blitt utnevnt som ’Golden Caddie’ på grunn av dyktighet, er attpåtil arbeidsom. Hun kjører bilen, løper frem og tilbake med køller, og alt med et smil. Linjene hun gir kunne ikke vært bedre, på krevende, ondolerte greener.
Men det er én ting hun ikke kan hjelpe meg med, og det er bunkerne. Blackstone har et mylder av bunkere hvor du enn sikter. Dessverre blir det en del raking på unge Li Min.
Det eneste som er litt distraherende i løpet av runden er lyden av konstruksjonene som spretter i været på alle kanter. På det ene hullet kan jeg høre borring, hamring, løfting, rop, osv og se 17 tårn under bygging (for ikke å nevne de som allerede er ferdige) – tusenvis av leiligheter i hvert bygg. Og en hel kinesisk middelklasse som står klar til å kjøpe. Ikke rart de trenger 12 baner til.
Sanya Golf Team Trophy
Tilbake i Sanya, på sydsiden av øya, er det rene jetsetting på messen Hainan Rendez-Vous – der rikfolket shopper for superyachter, helikoptre, private jetfly og Bugattier.
Kvelden før den gjeve golfturneringen på Luhuitou Golf, blir jeg spurt i lave toner om jeg kunne tenke meg å spille på laget til nevøen til Asias rikeste mann. Arrangementskomitéen ser etter noen som ikke bryr seg nevneverdig om penger, så de har sett ut meg, foran alle de kinesiske forretningsmennene. Før jeg rekker å overbevise dem om at jeg faktisk bryr meg ganske mye om penger, står jeg på første tee sammen med Nevøen, den ungen kompanjongen hans, kompanjongens lekre kjæreste, fire kvinnelige caddier, og han som jeg skal dele golfbil med – eieren av et selskap som selger superyachter til milliardærer.
Jeg føler meg litt utilpass, helt til vi begynner å slå ut. Golfsporten har en tendens til å jevne ut status, på banen i hvert fall. Nevøen er en meget habil, dog veldig intens og alvorlig, golfspiller. Kompanjongen – iført Ray-Bans og Loudmouth shorts i John Daly stil – er ikke så verst han heller, men litt mindre stabil. Kanskje han hadde spilt bedre hvis ikke kjæresten hadde klemt han ihjel mellom hvert slag.
Samtalen mellom hullene består stort sett av at Nevøen spør etter scorene til meg og Mr Superyacht. Mr Superyacht, en gammel skotsk hippie-type, spiller golf cirka én gang annethvert år – og det vises i et høyt antall slag fra bunker til fairway og tilbake igjen. Vi har en anelse om at det høye antall slag ikke føres helt nøyaktig i scorekortet. Jeg og Mr Superyacht har en ganske avslappet holdning til arrangementet, og ender opp med å diskutere filosofi og gamle filmer fra 60-tallet.
Nevøen og Kompanjongen sier ikke så mye, og Kjæresten sier ingenting. Det er ikke språket som er problemet (Nevøen har studert i USA) – det synes å være manglende interesse for å si noe. Og hvorfor skal man si noe? Det er golfen som er viktig her og nå.
Nevøen ytrer etter hvert noen dype stønn når han slår skjevt inn i palmetrærne. Jeg spiller greit, men scorer veldig bra etter en rekke lange putter som går i.
Endelig, på 18. hull, formulerer Nevøen en hel setning, etter fem-metersputten min lander i koppen.
– Jeg burde få putteleksjoner av deg, sier han til meg.
Om noen år, når Nevøen har bygget sin egen kinesiske Royal & Ancient golfklubb i Sanya, og reglene til sporten blir bestemt i Kina, da skal jeg vite at jeg har jobbtilbud der.